Samfunn
Bekymringsmelding: Store variasjoner i kvaliteten på rettsmedisinske undersøkelser
Avdelingssjefen ved Rättsmedicialverkets Rättsmedicinska avdeling i Stockholm, Petra Råsten Almqvist, har sendt en bekymringsmelding til Helsedirektoratet om tilstanden innen norsk rettsmedisin.
En av Svergies absolutt ledende rettsmedisinere, spesialist i rettsmedisin og avdelingssjef ved Rättsmedicialverkets Rättsmedicinska avdeling i Stockholm, Petra Råsten Almqvist, har sendt en bekymringsmelding til Helsedirektoratet. Almqvist har god grunn til å vite hvordan det faktisk står til fra sin mangeårige posisjon i den norske Rettsmedisinske kommisjonen, som undersøker alle rettsmedisinske konklusjoner som utføres i landet.
Og hun er ikke bare imponert.
I følge bekymringsmeldingen hun sendte i slutten av mars, varierer kvaliteten kraftig mellom rettsmedisinere med spesialistutdanning og leger som er spesialister innen patologi. Kvaliteten varierer også fra sykehus til sykehus, skriver hun.
Almqvist peker på at rettsmedisin er en spesialist-utdanning i Sverige som går over 5-7 år. Dette er en påbygning på legestudiet man har hatt i Sverige i 15 år og i Danmark i 7 år. I Norge ønsker man seg en løsning tilsvarende den i Sverige og Danmark.
Almqvist håper at man i Norge forstår viktigheten av det rettsmedisinske arbeidet og hvorfor det er så viktig at dette er kvalitetssikret og utføres av spesialister på området.
– Vi har ekstreme utfordringer i norsk rettsmedisin. Denne meldingen tar opp ett av de kanskje mest sentrale, sier Arne Stray-Pedersen, lederen for Norsk Rettsmedisinsk Forening.
Han peker på at rettsmedisinere er avhengige av å levere gode undersøkelser og erklæringer i hver eneste sak. I dag er Norge det eneste landet i Europa som ikke har egen spesialistutdanning innen rettsmedisin.
Frykter for rekrutteringen
– I dag er mange av mine kollegaer over 60 år. De har blitt eksperter gjennom en gammel ordning som i likhet med andre spesialistutdanninger innebærer kursing og praksisarbeid over 5,5 år. Men i motsetning til de andre spesialistutdanningene får man ikke bevis på at man er spesialist innen rettsmedisin i Norge, sier han.
Stray-Pedersen ønsker seg en nasjonal ordning. I dag finnes det kun et sted i Norge hvor man jobber med rettsmedisin på heltid og det er på Folkehelseinstituttets rettsmedisinske avdeling.
Helsedirektoratet har erklært at rettsmedisn ikke skal være et eget fag i Norge. Det følger Folkehelseinstituttet opp og har dermed nedprioritert arbeidet med en egen spesialistutdanning.
– Ledelsen i Folkehelseinstituttet bryter ned fagutviklingen. Det er gitt tydelige signaler om at det er ikke er nødvendig å satse på utvikling av rettsmedisin som et spesialisert fagfelt fra Camilla Stoltenberg, sier Stray-Pedersen som selv jobber ved instituttet.
Han avviser at kravet om en egen spesialistutdanning handler om å heve lønnsnivået til rettsmedisinerne.
– Det handler om å ikke senke kvaliteten. Jeg er veldig bekymret for hva som skjer når den eldre garden går av, sier Stray-Pedersen: – Når jeg som rettsmedisiner undersøker en død person, er det kun min undersøkelse som skal fastsette dødsårsaken. Går jeg glipp av noe, hvis jeg for eksempel ikke oppdager skader som finnes på kroppen, feiltolker forandringer i organer eller ikke sørger for å sikre relevante prøver, kan konklusjonen bli helt feil. Det kan få store konsekvenser, sier han.
Forskjell på eksperter
En av nestorene innen norsk rettsmedisin, professor Torleiv Ole Rognum som selv har en doktorgrad i patologi, trekker klare linjer mellom hva patologer og rettsmedisiner kan bistå med.
– Rettsmedisinere ser ikke på kreft først og fremst slik patologene er eksperter på, men de må kunne se på en lang rekke av mulige dødsårsaker og rettsmedisinere undersøker også levende. Dessuten er vi ofte ute på åsted og bistår politiet. For massedødsfall har vi egne teknikker for identifisering. Og grenseflaten mot juss er ikke ubetydelig den heller, sier han og viser til at rettsmedisinere må kunne vite hva retten trenger av informasjon.
En grunn til at arbeidet med en egen spesialistutdanning nå har møtt motstand, er at Legeforeningen har valgt å lytte til patologene, tror Rognum.
– I dag kan patologene ha rettsmedisinske obduksjoner som en biinntekt. Kanskje det er derfor de er så opptatt av å verne om denne muligheten. Men det er svært få av dem som tar på seg slike oppdrag, om lag to prosent av de rettslige obduksjonene ble utført av sykehuspatologer utenom de rettsmedisinske sentrene i 2014, sier han.
"Ledelsen i Folkehelseinstituttet bryter ned fagutviklingen. Det er gitt tydelige signaler om at det er ikke er nødvendig å satse på utvikling av rettsmedisin som et spesialisert fagfelt fra Camilla Stoltenberg" - Arne Stray-Pedersen
Vil stå alene
Rognum har lenge ønsket seg en mer frittstående organisasjon. Flere utredninger har også gitt ham støtte i det synet.
– Vi passer liksom ikke helt inn i det som Folkehelseinstituttet er i ferd med å bygge opp, sier han: – Vi ledes ikke av rettsmedisinere. Det skulle være en fordel å være organisert fra et sted som samme formål som oss.
Mål om større spesialistgrupper
Leder i Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, er positiv til at det kommer på plass en plan for spesialisering for rettsmedisinere. Hun peker samtidig på at Helsedirektoratets underliggende premiss er å få på plass større spesialistgrupper.
– Vi ønsker sterkt at det skal bli et formalisert kompetanseløp for rettsmedisin, og vi har jobbet for det siden 2011. I første omgang etter anbefalingen basert på svensk og dansk praksis. Men når Helse Sørøst og Helsedirektoratet nå ønsker å innføre nye retningslinjer som peker i retning av større spesialistgrupper, så er vi er åpne for det, sier hun.
Stoltenberg erkjenner at direktoratets nye retningslinjer ikke er i tråd med ønskene om en rendyrket spesialisering for rettsmedisinere. Nå vil det bli snakk om at en større gruppe medisinere og andre vil kunne utføre rettsmedisinske undersøkelser, gitt at de får en egen, formalisert opplæring i rettsmedisin i tillegg.
Hun deler Stray-Pedersens bekymring for rekrutteringen, men ser på direktoratets skisse som en mulig løsning på det problemet.
– Hvis det ikke kommer på plass en formell løsning for kompetansekrav og opplæring i rettsmedisin, deler jeg også bekymringen. Men med andre løsninger enn egen rettsmedisinsk spesialitet, for eksempel krav om at formell rettsmedisinsk sakkyndigkompetanse bygger på relevante spesialiteter med en betydelig spesifikk rettsmedisinsk tilleggskompetanse etter kompetansemodellen, kan det tenkes at rekrutteringen øker. Da vil man også ha flere jobbmuligheter enn hvis rettsmedisin er den eneste kompetansen man besitter, sier hun og legger til at det per i dag er et begrenset behov for denne typen tjenester i Norge.
