Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm: – Vil ikke ha for mange av meg selv i en ledergruppe

Jeg liker at medarbeidere sier meg i mot. Jeg er avhengig av at folk påpeker at alle ideene mine ikke er like gode. For jeg er nok en person som kan kaste mange baller opp i luften samtidig. Men i all hovedsak er jeg veldig grundig. Jeg er jo jurist, og opptatt av at Ombudets utspill skal være tungt faglig forankret, sier likestillingsombudet.

– Jeg har mye engasjement, tror jeg i hvert fall selv. Og snakker litt høyt og mye. «Jeg er ikke sint, jeg bare snakker aktivt», pleier jeg å si for å berolige resten av ledergruppen. Overordnet tror jeg at jeg er idérik og kreativ, en som driver igjennom prosesser. Kanskje for mange prosesser i blant. Det er derfor er det viktig at jeg har folk i ledergruppen som komplementerer disse egenskapene hos meg.

– Hvordan takler du konflikter mellom dine ansatte som kommer fra ulike steder og forsvarer «sin gruppe« – Likestilling– og diskrimineringsombudet skal jo ivareta diskriminering ut fra kjønn, etnisitet, funksjonshemming, seksuell orientering og alder ?

– Jeg har ikke opplevd slike konflikter i jobben enda, men jeg vet jo at det finnes ulike syn i staben. Heldigvis! Her jobber det mennesker med sterk engasjement og mye kunnskap. Min rolle som leder er å samle trådene å ta de endelige beslutningene.

Linjeprinsippet

Bjurstrøm er opptatt av å følge linjeprinsippet og styrer primært gjennom mellomlederne. Ellers undergraves deres autoritet, mener hun.

– Linjestruktur er egentlig viktig for at nettopp helheten kommer frem til den øverste lederen. Flat struktur kan lett bli en struktur som fremmer de «sterke stemmene» i organisasjonen. Men vi har også har et fast forum hver fredag hvor alle stemmer kan komme direkte til orde. Det er også viktig.

– Hva skjer hvis en av dine medarbeidere her i LDO har veldig sterke oppfatninger som du ikke deler?

– Da må jeg være åpen, lytte og lære. Til slutt må jeg kanskje likevel si: «Jeg er ikke enig med deg og kommer til å gjøre noe annet, men nå vil jeg at du skal vite at jeg har hørt dine synspunkter».

– Og det går fint?

– Alle bør forstå at det finnes andre akseptable synspunkter enn ens egne. Det har jeg også måttet. Har jeg hatt en slik prosess med en medarbeider vil jeg nok være særlig oppmerksom i forhold til vedkommende i etterfølgende saker. Skape trygghet for at det er rom for å være uenig også i neste sak.

– Hvordan vet du hva dine ansatte mener om deg som leder?

– Det bør være enhver leders bekymring! Det kan man ikke vite. Derfor er det viktig å kontinuerlig reflektere over sin egen rolle. Da kan man leve med det andre eventuelt måtte mene, for man vet at man har lyttet og står inne for sine beslutninger.

Ikke kosekontor

Utseendemessig er hun hyperfeminin, passe brun, lekkert kledd i en omslagskjole med mye rødt og rosa og glade vårfarger. Den kan se ut som den kommer fra det italienske luksusmerket Missoni, men gjør det ikke, får vi vite.

– Og den var ikke dyr, sier hun. Og, som for å unngå ligne på danske «Gucci-Helle», men ikke dra det for lang den andre veien heller legger umiddelbart til:

– Ja, det hender at jeg kjøper dyre klær. Jeg er glad i fine ting, og kan være forfengelig.

Hun passer allikevel på ikke å fremstille seg selv som for feminin. Hun er ingen koselig «mamma» som baker boller til alle på arbeidsplassen. Interiøret har hun tatt over fra sin forgjenger; hun har ikke satt inn små pyntesaker for å gjøre det mer personlig, eller valgt sin egen kunst på veggene. Når jeg bemerker at hun har fire fine planter på kontoret, svarer hun prompte: «To av dem er snart døde».

Kanskje har hun med seg holdninger fra barndomshjemmet, ikke for mye jåleri. Det skal være substans. Hun vokste i et utpreget møblert hjem, men geografisk bodde de på Oslo Øst – på Bjølsen. Moren var også jurist, faren redaktør av Arbeiderbladet.

Hun vil ikke gjøre for mye ut av «vestkant på østkanten–temaet», men var nok litt annerledes enn de andre barna allikevel.

– Jeg gikk med blazer og brune snøresko med hvite knestrømper, for det gjorde danske barn. Moren min var dansk. Der skilte jeg meg ut. Det skulle ikke så mye til for skille seg ut på den tiden.

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm

• Født: 1961
• Sivilstand: To voksne barn fra tidligere ekteskap som studerer statsvitenskap og medisin. Kjæreste med førstestatsadvokat Jørn Maurud.
• Utdanning: Jurist
• Stilling: Likestillings– og diskrimineringsombud siden januar i år
• Karriere: Arbeidsminister 2009–2012 i Stoltenbergs andre regjering. Ledet den norske delegasjonen under FNs klimakonferanse 2009,
• har vært konsernadvokat i Aker RGI og nestleder i Arbeidsretten. Har også jobbet i Europarådet, hos Regjeringsadvokaten og i Justisdepartementet. Partner i advokatfirmaet Arntzen de Besche AS.
• Hobbier: Ingen. «Jeg bør nok få meg en arena for å gjøre noe annet enn jobb. Har lenge ønsket å lære meg å crawle».

Lirke og lempe

Hanne Bjurstrøm har vært likestillingsombud siden midten av januar, og har ennå ikke kommet med noen svært kontroversielle utspill. De kommer, lover hun. Skjønt ikke kontroversielle i formen. Det lønner seg ikke, mener den gamle Ap-politikeren.

– Jeg skal sitte som likestilling– og diskrimineringsombud i seks år, ja fem og et halvt nå, side jeg har vært her snart et halvår. Det blir sikkert mange kontroversielle saker, mener hun og legger til at LDO hadde klare synspunkter på asyl– og flyktningpolitikken i sin høringsuttalelse. Blant annet påpekte LDO at det kan være diskriminerende å stille like strenge krav til inntjening før familiegjenforening for funksjonshemmede som for funksjonsfriske.

– Men jeg tror ikke på å overrumple og provosere. Mitt mandat er å få til nødvendige endringer for likestilling. Noen ganger medfører det å kritisere den politikken som føres, men da på en måte som gjør at vi kan komme i dialog. Det er slik man får til endring.

Hun legger til at hun vil bruke mest tid på saker som omfatter de bakenforliggende strukturene som fører til forskjellsbehandling og diskriminering. Enkeltsaker er viktige, nettopp for den enkelte, men som ombud er det også viktig ikke å miste det store bildet av syne. For eksempel er det for den enkelte viktig å få rett til handikapparkering i sitt borettslag, men innsatsen må i hovedsak rettes mot dem som er ansvarlige for prosjekteringen av bomiljøet.

Friest med Frp–statsråd

– Hvordan var det som tidligere Ap–politiker å bli utnevnt om likestilingsombud av en Frp–statsråd, Solveig Horne?

– Det synes jeg var flott tillitserklæring. Den viser at hun evner å se bort fra politiske skiller og har tiltro til meg. Det er bra at regjeringer ikke kun utnevner sine egne; det har jo regjeringer av ulik farge blitt beskyldt for.

– Det ligger ingen implisitte politiske føringer? Du kan si og gjøre hva du vil?

– Definitivt. Jeg føler overhodet ikke at jeg har noen føringer på hva ombudet skal være opptatt av. Ombudet er etter loven en uavhengig stilling. På en måte hadde det vært vanskeligere med en Ap–statsråd. Som det er, har jeg ingen partilojalitet.

– Horne har sagt mye i årenes løp – i 2010 ville hun legge ned Likestillingsombudet, i 2011 mente hun at jenter også har ansvar for voldtekt og i 2013 ville hun kutte støtten til homoorganisasjoner. Hva synes du om det?

– Jeg er dypt uenig, men registrerer med tilfredshet at når folk kommer i maktposisjoner slutter de ofte å har ekstreme syn. Hun har ikke lagt ned ombudet ennå. Jeg tror ikke at hun mener noe av dette i dag.

Aldri diskriminert

– Det er vanskelig å forestille seg at du selv noen gang er blitt diskriminert selv – er du det?

– For meg har det heller vært en fordel enn en ulempe at jeg er kvinne. Jeg har jobbet mye i juridiske mannsmiljøer, og der har det aldri vært noe draw-back. Men jeg har erfart at menn har mer spillerom i form enn kvinner. De kan ta plass, være brautende, dominerende og selvbevisste, uten at de gis en merkelapp av den grunn.

Hun legger selvkritisk til:

– Ja, plass kan jeg vel ta selv. Jeg kan komme i fare for å havne i den kategorien selv…

– Hvor godt kan man forstå diskriminering dersom man sjelden eller aldri har hatt skoen på?

– Et godt og betimelig spørsmål. Et spørsmål jeg stilte meg da jeg var statsråd også, med ansvar for NAV. «Hvordan kan jeg forstå hvordan det er å gå på trygd i alle år?» Det handler om å lytte og lære, tror jeg. Jeg har mange diskusjoner med de ansatte i LDO, hvor de spør meg; «Hvordan kan du som hvit, heteroseksuell, vellykket kvinne med to barn forstå…?»

– Hvor mange av de som jobber her i ombudet, tilhører selv en av gruppene som ombudet skal hjelpe?

– Vi driver ikke registrering!

– Nei da, men du kjenner vel de som jobber her?

– Vi har en klar policy på at rekruttering og opprykk skal være saklig motivert og ikke influeres av fordommer, synsing og magefølelse. Og en klar policy på at vi skal være på tilbudssiden når det gjelder tilrettelegging.

– Erna må rydde møkk

– Er enkelte mennesker for «lett–krenket« på vegne av sin gruppe?

– Nei, mange grupper i samfunnet utsettes for ting som både du og jeg hadde opplevd ekstremt krenkende og sårende.

– Det er jo en økende motstand mot folkevandringsbølgen mot Europa, som vi hittil trolig kun har sett begynnelsen av. Gjør det jobben din vanskeligere?

– Min jobb blir ikke vanskeligere av innstramninger i flyktningspolitikken og omlegging av velferdsordninger i seg selv. Den blir vanskeligere av at det manes frem et fiendebilde med «oss og dem« på sosiale medier og i samfunnsdebatten. Jeg kom nylig med et utspill mot Per Sandberg og Sylvi Listhaugs Facebook–sider som … ja, man må bruke fantasien for å forestille seg møkka som var skrevet av følgere på disse sidene. Erna Solberg har tatt et prisverdig oppgjør med ordbruken på sosiale medier, og hun må sørge for at hennes egne statsråder rydder opp på sine nettsider.

– Ikke muslimer mot homofile

– Hvordan håndterer du det når det er tilfeller hvor en minoritet eller utsatt gruppe hetser eller diskriminerer eller ringeakter en annen minoritet eller utsatt gruppe? Ikke alle muslimer er f. eks. begeistret for jøder eller homofile?

– Den dypt tragiske hendelsen i Orlando for noen dager siden vil kunne utlegges som et eksempel på dette. Men, dette var en kriminell handling med utspring i et ekstremt hat, og således ikke muslimer mot homofile. Å arbeide mot hatkriminalitet er et satsingsområde for ombudet. Men, den situasjonen du beskriver er ikke ukjent. Min jobb er da å gå i dialog med, og utfordre, kultur og religioner – på deres holdninger. «Hvorfor gjør og tenker dere slik?« Endring tar tid. Det er imidlertid områder hvor vi må være absolutte, også i forhold til holdninger som er religiøst forankret; vi kan f eks ikke godta at en mann ikke vil ta en jobb hvor han må ta kvinner i hånden, eller at kvinner ikke vil jobbe et sted hvor de må servere menn. Homofile muslimer er en gruppe som opplever mye diskriminering og hat.

– Hvilken type diskriminering er for lite omtalt i media?

–Dette er kanskje ikke lite omtalt, men unge muslimske jenter som har stått frem med politiske synspunkter eller sine personlige historier, kan ha det tøft.

Gravide kvinner på topp

Til tross for mye oppmerksomhet rundt innvandreres og etniske minoriteters problemer med å komme inn på norske arbeidsplasser, er det fremdeles gravide kvinner som gir LDO mest å gjøre, slik Bjurstrøm beskriver det. LDO får fremdeles mange henvendelser fra unge kvinner som ikke får en jobb de har blitt forespeilet fordi de er blitt gravide i mellomtiden, eller som blir spurt om de planlegger barn under jobbintervjuet. Det samme gjelder faktisk også for unge menn, hevder hun.

– De må da snart ha fått med seg at det har vært ulovlig i årevis å spørre under jobbintervjuet om jobbsøkeren er eller planlegger å bli gravid?

– Alle vet tydeligvis ikke det, sier Bjurstrøm. Hun minner om at mange norske arbeidsplasser er små. Ikke alle som ansetter er rutinerte. Ved å utelukke kvinner i fødealder, opptrer de ikke bare lovstridig, men de tenker kortsiktig, og går dermed glipp av dyktig kvinnelig arbeidskraft. Men, hun bruker ofte lirke– og lempemetoden på dem også.

– Man oppnår gjerne mer ved å opplyse enn å fordømme.