IA-avtalen

Vibeke Hammer Madsen, adm. dir. i hovedorganisasjonen Virke.

En syk elefant i rommet

Det henger ikke på greip at verdens beste land å bo i ligger på topp i sykefravær, skriver adm. dir. i Virke, Vibeke Hammer Madsen.

Publisert Sist oppdatert

SYNSPUNKT Norge har blitt et sykefraværsland. Vi har det høyeste sykefraværet og de høyeste kostnadene knyttet til sykefravær sammenlignet med andre OECD-land. I fjor gikk det for eksempel tapt i overkant av 8 millioner avtalte dagsverk på grunn av sykefravær i Norge. Dette utfordrer velferdsstatens bæreevne og det svekker virksomhetenes konkurransekraft i et stadig mer globalisert arbeidsmarked.

Det har lenge vært en bred enighet om at sykefraværet er for høyt. I 2001 signerte derfor partene i arbeidslivet avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA), hvor målet var å redusere sykefraværet med 20 prosent. I løpet av 16 år har vi kun kommet halvveis. Det må derfor være lov å stille spørsmål om IA-avtalen, i sin nåværende form, er det rette verktøyet for å redusere sykefraværet.

Vi vet at innretningen på sykelønnsordningen har betydning for sykefraværet, men det er liten vilje til å ta debatten om hvordan sykelønnsordningen bør se ut. De andre partene i arbeidslivet og de fleste politikerne har gitt seg selv munnkurv under henvisning til at sykelønnsordningen først skal diskuteres ved forhandling om ny IA-avtale i 2018. Det er vi uenig i. For å sikre en god prosess og et godt resultat, må vi starte debatten nå.

Stor effekt av å jobbe noe

I diskusjonen om hvordan fremtidens sykelønnsordning skal se ut, må man ta stilling til en lang rekke spørsmål, for eksempel hvor høy sykelønnen skal være, hvor lenge man skal ha rett til sykelønn og hvor lang arbeidsgiverperioden skal være. Uansett hvilken løsning man til slutt velger, så må det være en ordning som legger til rette for og belønner både arbeidstakere og arbeidsgivere som klarer å opprettholde en (viss) kobling til arbeidsplassen.

Vi vet at jo lenger man er sykemeldt, jo større er sjansen for at man går over på mer varige trygdeytelser og dermed en permanent utstøting fra arbeidslivet. Tall fra NAV viser at av de som har vært sykemeldt i ett år (maksimal lengde), er det kun én av fem som kommer tilbake i ordinært arbeid. Fire av fem blir med andre ord sittende fast i det som opprinnelig var et viktig sikkerhetsnett.

For å unngå dette er det viktig med en aktiv bruk av gradert sykemelding. Gjennom gradert sykemelding beholder arbeidstakeren koblingen til både arbeidsplassen og arbeidslivet, og veien tilbake blir ikke like lang og kronglete.

I perioden 2000-2011 økte sykemeldinger på grunn av lettere psykiske lidelser med 145 prosent. I den offisielle statistikken er nå én av fem sykemeldte på grunn av psykiske lidelser, men tallet er sannsynligvis langt høyere på grunn av underrapportering. I en undersøkelse fra Helsedirektoratet (2016) svarte hele 96 prosent at arbeid er viktig for deres psykiske helse. I andre undersøkelser går det også klart frem at lange sykmeldinger kan forverre angst og depresjoner. Dette illustrerer hvor viktig bruk av graderte sykemeldinger er, kanskje særlig for denne gruppen.

De viktige legene

For å få dette til er legene helt avgjørende og tallenes tale er tydelig: Leger som bruker gradert sykmelding får pasientene raskere tilbake i arbeid enn leger som ikke bruker det. Flere leger må derfor se at arbeid er medisin, og ta i bruk gradert sykmelding der det kan brukes.

At det skal lønne seg å stå i arbeid, må være åpenbart. Forskningen som skal gi kunnskapsgrunnlaget for å endre ordningene er allerede på plass. Politikerne kan ikke lenger la en av velferdsstatens største utgiftsposter stå uberørt.

Vibeke H. Madsen

Administrerende direktør i Hovedorganisasjonen Virke, og fast bidragsyter i Synspunkt-spalten. Les alle hennes innlegg her.


Powered by Labrador CMS