politisk analyse
Politikernes omdømme
Den beste strategi mot folkeforførere er at demokratiet leverer – at grunnlaget for politiker- og demokratiforakt blir minst mulig, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
ANALYSE: I det perspektivet er det viktig at partiene er åpne om sin pengebruk og at finansministeren beklager hytteleie-avtalen.
I Brasil var det i fjor nesten 64.000 drap. Verdens mest omfattende korrupsjonssak – operasjon bilvask – har omfattet politikere fra alle partier og alle lag. Det er rett og slett ganske lett å forstå hvorfor flertallet av brasilianerne med en slik bakgrunn valgte høyrepopulisten Jair Bolsonaro til president. Han ble oppfattet som noe annet, og det var nok.
I USA og i flere andre europeiske land har vi sett noe av det samme. Demokratiet leverer ikke de tjenestene man forventer, og tradisjonelle politikere kommer i miskreditt. Korrupsjon og lovlig kjøp av politisk innflytelse er så utbredt at velgerne stemmer for hva som helst – bare det er noe nytt og friskt. De som kommer til makten kan være bra, men de kan også være antidemokratiske og livsfarlige på lang sikt.
Det norske demokratiet leverer. Velferdsytelsene er omfattende og gode, byråkratiet er lite og effektivt, dersom man sammenligner med andre land, og det er lite som tyder på utbredt korrupsjon. Grobunnen for populister og folkeforførere er ikke spesielt god. Samtidig er den antagelig litt bedre enn den har vært før.
Kritikk
Politiske vinder har en tendens til å spre seg fra land til land. En omfattende og voksende politiker- og demokratiforakt andre steder kan bli fanget opp her. Vi er dessuten en godt integrert del av den globale verdensorden. Dermed vil den kritikken som rammer globaliseringens arkitekter og angivelige profitører også ramme politikere og andre elite-miljøer her i landet.
Mot et slikt bakteppe hadde det vært å vente at norske politikere tok en ekstra runde med seg selv og sine omgivelser for å forsikre seg om at de gjøre alt det de kan for å forhindre at deres egen yrkesgruppe – og dermed demokratiet – får et dårlig omdømme. Det er viktigere enn noengang at flest mulig snakker pent om politikerne, og at færrest mulig skyver ansvaret for alt som er galt og vanskelig over på udugelige folkevalgte.
Foranledningen for denne påpekningen av omdømme-utfordringen er at Aftenposten i mange uker har hatt reportasjer om stortingspartienes pengebruk. Reportasjeserien startet med at Frps stortingsrepresentant Mazyar Keshvari ble avslørt for å jukse med reiseregninger. Han etterforskes nå for et mulig grovt bedrageri og er sykmeldt inntil videre.
Dersom han blir dømt, vil ikke det være første gang. Det skjer til alle tider at noen få enkeltpolitikere gjør ulovlige ting. De fleste borgere ser antagelig at det ikke har veldig mye med systemene eller politikere som gruppe å gjøre. På samme måte som de helt sikkert ser på tiltalen mot en av Høyres fremste menn i Nord-Norge, tidligere statsråd Svein Ludvigsen, som et enkelttilfelle.
Pengebruk
Verre er det med Aftenpostens reportasjer om stortingspartienes generelle pengebruk. De viser at de folkevalgte bruker mer penger på sosiale tiltak enn vært mange andre yrkesgrupper. Akkurat hvor mye, og om det bare er fest og fyll eller mer seriøse sosiale samlinger pengene går til, vet vi ikke. De fire største stortingspartiene nekter nemlig å gi Aftenposten tilgang til regnskapene.
Deres begrunnelse er formelt grei, men problemet er at politikere fra både Ap, Høyre, Frp og Sp i tidligere tider har stilt krav om at andre mottagere av skattepenger redegjør for disponeringen. Spesielt underlig er de fire partienes hemmelighold, når man setter det opp mot de massive politiske reaksjonene da Idrettsforbundet forsøkte å holde sine regnskaper hemmelig.
Det er ikke samsvar mellom liv og lære.
På Stortinget er det mange representanter som irriterer seg over Aftenposten-reportasjene. De viser til at de jobber hardt, og har færre goder og mindre lønn enn veldig mange kolleger i andre land. De synes også at mediene og de partiene som offentliggjør sine regnskaper er med på en mistenkeliggjøring. Det siste er interessant. De er opptatt av politikkens omdømme og reagerer på at andre forsøker å trekke deres ærlighet i tvil, men de ser ikke at det er de selv som ved hjelp av sitt hemmelighold skader omdømmet. De gir inntrykk av at de har noe å skjule.
Det inntrykket har også finansministeren skapt. Dagens Næringsliv har i en rekke reportasjer avdekket nye forhold rundt Siv Jensens hytteleie. Som kjent leier hun en sommerhytte på en av de bynære øyene innerst i Oslofjorden av Johan H. Andresen. Hun betaler 40.000 kroner i året, men i følge meglere er det en veldig lav sum. Siv Jensen mener ikke det. I starten ga hun og Andreassen inntrykk av at leien var lav fordi hun bodde i et skur ingen andre ville ha.
Pengebruk og personlige fordeler er noe av det som raskest utløser folkelige anti-politikk reaksjoner
Etterhvert er det blitt klart at Andreassen installerte både vann, kloak, kjøkken og peis i skuret og at andre gjerne ville ha bodd der. Den siste begrunnelsen er at kona til Andresen gjerne ville ha en beboer som hun kjente til og kanskje delte noen synspunkter med. Klarere går det ikke an å si at Andresen leide ut til Jensen fordi hans familie så en fordel av det, og det burde ha vært klarlagt fra første stund. Andresen har som en av Norges rikeste stor personlig interesse av skattepolitikk, og han er også leder i Ojefondets etikkråd. Denne utnevnelsen hadde ikke Siv Jensen noe med å gjøre, men hun er likevel politisk ansvarlig for Norges Bank som forvalter oljefondet.
Siv Jensen jobber hardt Mange unner henne et feriested så nært byen. Hun betaler i tillegg ganske mye leie, og det ville ikke ha vært galt om Andresen høyt og tydelig sa at han og familien sa at hun fortjente et slikt feriested. Feilen er bare at det ikke ble snakket høyt om. Sålenge relasjonen dem i mellom ble holdt skjult for offentligheten, sprer det seg en mistanke om at det også er andre viktige relasjoner det ikke snakkes høyt om.
De som liker å mislike politikere har fått en ny god historie som kan brukes til å bygge opp politikerforakt.
Pengebruk og personlige fordeler er noe av det som raskest utløser folkelige anti-politikk reaksjoner. På lang sikt er det likevel politiske beslutninger som har størst betydning.
Det skal ikke være et mål at politikerne bare skal fatte populære vedtak, men det bør stilles et krav til dem om at det som vedtas ikke ser for dumt ut. Det er åpenbart skadelig for politikken at Stortingsflertallet har vedtatt en regionreform der det er komplett umulig å forstå hvorfor grensene går som de gjør.
Slikt blir det bare gode – altså dårlige – politikerhistorier av.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
