krf
Tilbake til normalen
Etter fredagens ekstraordinære KrF-landsmøte går politikken inn i en ny fase som kommer til å være mer gjenkjennelig. Det kan igjen bli oppmerksomhet om de politiske sakene, og dragkampene på Stortinget. Blant annet om statsbudsjettet, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
ANALYSE: Fredag morgen var situasjonen i Kristelig Folkeparti fortsatt så uavklart at det er umulig å si noe autoritativt om konsekvensene av partiets ekstraordinære landsmøte på Gardermoen. Det er også vanskelig å evaluere partiets prosess før man vet hvordan den ender. Det eneste det er mulig å fastslå med sikkerhet, er at KrF viser seg å være mer splittet enn de aller fleste hadde trodd på forhånd. Motsetningene mellom fløyene er også så store at det uansett kommer til å bli veldig vanskelig å samle partiet igjen.
Kanskje kan det hjelpe KrF, om det igjen blir satt søkelys på de politiske sakene. Tenk bare på hva som hadde skjedd dersom Sylvi Listhaug ikke hadde gått av frivillig som statsråd rett før påske. Da er det sannsynlig at Erna Solberg ville ha stilt et kabinettspørsmål, og på det tidspunktet hadde Knut Arild Hareide antageligvis fått støtte blant sine egne for å kaste henne og å undersøke mulighetene for å danne regjering med Ap og Sp. Han kunne ha fått til det han egentlig ønsker på en langt mer smidig måte.
Allerede senere denne måneden kommer det en sak som har potensialet i seg til å gi det regjeringsskiftet Hareide nå sier at han ønsker. I forrige uke kom det enda litt ny informasjon om regjeringens arbeid med å sikre bygg og anlegg mot terror og krig. Den bekreftet opposisjonens inntrykk av at Regjeringen, på tross av sterk kritikk i Stortinget i fjor, ikke gjorde nok for å bedre denne såkalte objektsikringen. KrFs mann i kontrollkomitéen, Hans Fredrik Grøvan, har fått bekreftet sin oppfatning om at flere statsråder i fjor «sminket virkeligheten».
Mistillitsforslag
Grøvan utelukker fortsatt ikke at han kan være med på å fremme et mistillitsforslag i denne saken, men han vil høyst sannsynlig la være. Ettersom han har frontet den delen av KrF som vil være i opposisjon «på ikke-sosialistisk side», blir det umulig for KrFs tillitsvalgte å forstå at han ved første anledning i Stortinget bruker opposisjonsrollen til å kaste en ikke-sosialistisk regjering.
Tilsvarende vil det i utgangspunktet være vanskelig for KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad å lage trøbbel i eventuelle budsjettforhandlinger med regjeringspartiene. Når han har vært så tydelig på at han vil inn i Solberg-regjeringen, har han lite troverdighet, dersom han truer med å kaste den fordi den ikke går med på KrFs budsjettkrav.
På den annen side: KrF-landsmøtets avklaring av politisk ståsted kan bli såpass betinget at fremtidige forhandlinger både om enkeltsaker og regjeringsdannelse kan bli langt tøffere enn de lå an til å bli i utgangspunktet. Nå som det er klart for absolutt alle at partiet er delt omtrent på midten mellom blå og rød side, vil stortingsrepresentantene kunne ha en stor forhandlingstyngde. Uansett hvem de forhandler med, vil de kunne vise til det store mindretallet som egentlig vil noe annet. Forhandlingsmotparten vil få klar beskjed om å innfri kravene. Gjør de ikke det, vil det store mindretallet lett kunne bli til et flertall som ønsker å forhandle med den andre siden.
Forhandlinger
De neste ukene er det forhandlingene om neste års statsbudsjett som er mest prekære. Da vil KrF uansett kunne regne med å få gjennomslag for å beholde kontantstøtten, og å gjøre noe som virkelig monner for å redusere barnefattigdommen. Det kan bli dyrt, og det er mulig at spørsmålet om inndekning blir det politisk mest brennbare. Forhandler KrF med rød side, er det sikkert at skattene for de såkalt rike blir økt. Mer spennende er det om partiet er i forhandlinger med dagens regjeringspartier.
Da vil KrF antagelig unngå en repetisjon av det som har skjedd i de tre siste budsjettdragkampene – nemlig at dyre satsinger blir finansiert med en upopulær og ganske uforståelig avgift. I fjor var det på sukker og brus, året før på flyreiser, og året før der igjen på plastposer. Spørsmålet i høst blir om regjeringen har mer smidige inndekningsforslag, eller om KrF faktisk må presse regjeringspartiene der det gjør aller mest vondt – nemlig på å øke en skatt eller to. I så fall, kan det plutselig blir krisesnakk i Stortinget igjen.
Nå som det er klart for absolutt alle at partiet er delt omtrent på midten mellom blå og rød side, vil stortingsrepresentantene kunne ha en stor forhandlingstyngde
Regjeringskrise blir det helt sikkert ikke om en av de aller minste budsjettsakene – om å kutte bevilgningene til den innvandringskritiske organisasjonen Human Rights Service med en halv million kroner. Men det kan bli masse støy. Fremskrittspartiets stortingsgruppe er generelt så lei av å miste viktige markeringssaker at den i forrige uke tvang frem en retrett. Siv Jensen meldte plutselig på Facebook at regjeringspartiene var blitt enige om å reversere kuttet.
Det var en enighet Venstres stortingsgruppe ikke hadde hørt noe om. Det ble i følge VG opprør på deres gruppemøte, da det ble kjent at deres egen leder hadde gått med på Frps krav om å reversere kuttet.
En halv million kroner er i statsbudsjettsammenheng ikke engang en pølsesnabb i slaktetiden, men den er symbolsk viktig. Både Frps og Venstres stortingsrepresentanter må få vist at de har reell innflytelse på politikken. Det er adskillig lettere å vise når det er småpenger det dreier seg om.
Mer penger
De store pengene er det verre å flytte på. Regjeringspartiene sliter eksempelvis med en politireform som foreløpig ikke gir forventede resultater. I statsbudsjettet bevilges det mer penger enn noen gang til politiet, men det aller meste av budsjettøkningen er låst til det nye beredskapsssenteret, til satsing på nye IT-systemer og andre låste utgiftsposter. Det er fortsatt ikke nok penger til å oppfylle løftet om å gi alle ferdigutdannede politistudenter relevant jobb, og det er ikke nok til at politiet kan få bort etterslepet av saker som venter på å bli etterforsket.
Regjeringens håp er at politireformen etterhvert vil føre til at man får både mer etterforskning og beredskap for pengene, men det tar veldig lang tid. Slik det gjør for mange av de andre statlige virksomhetene som i fem år på rad har vært utsatt for de såkalte ABE-kuttene. De automatiske ostehøvelkuttene på en halv prosent hvert år skulle etter planen fjerne byråkrati og effektivisere forvaltningen, men det kommer stadig eksempler på at de i stedet fører til at direktorater og etater reduserer sin virksomhet.
Et av kravene som vil komme med full tyngde i de forestående budsjettforhandlingene, er at det nå gjøres et systematisk arbeid for å kartlegge effektene av ABE-reformen. Kravet kommer garantert ikke til å utløse regjeringskrise. KrF vil neppe bruke mye ressurser på å få det innfridd. Men det kan likevel være et av de viktigste i høstens budsjettrunde.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
