Ap må forsone seg med tilbakegangen

Selvsagt ønsker Ap seg tilbake til gode gamle dager da de kunne ha godt håp, som Torbjørn Jagland hadde for vel 20 år siden, om å oppnå 36,9 prosent av stemmene. Det er lov å håpe og drømme i sitt stille sinn, men dagens Ap-politikere bør være varsomme med å snakke om drømmer og gammel storhetstid. Da ender de fort opp med å produsere nederlagsfølelser.

Ap-politikerne bør smøre seg med realisme og innse at de for tiden må være fornøyd om de klare å få oppslutning fra en fjerdedel av velgerne. Sosialdemokratene i Sverige gjør det litt bedre. I Danmark endte de opp på dette nivået. Det står dårligere til med sosialdemokratene ellers i Europa.

I et europeisk perspektiv er sosialdemokratiet en blek skygge av hva de en gang var. Den sosialdemokratiske konstellasjonen gjorde det også dårlig ved valget til EU-parlamentet for en måned siden.

Ingen vet hvordan det kommer til å gå med Labour i Storbritannia i de kommende basketakene om brexit. I Tyskland gjør sosialdemokratene det katastrofalt dårlig. Der har De grønne nå større oppslutning.

Det kan gå riktig galt også på egne breddegrader. I Dag og Tid utelukker ikke Finn Olstad, som har arbeiderbevegelsens historie som spesiale, at Ap kan bli utryddet som følge av at en ikke lenger har et en ensartet velgergruppe. Ap er i spenn i synet på olje, innvandring og globalisering, for eksempel. Det er SV, Sp, Rødt og MDG som fører den mest konsekvente opposisjonspolitikken. De profitterer på det med økt oppslutning.

Når Jonas Gahr Støre og de andre i partiledelse får roet ned i ferien, slutter de nok ikke å tenke politikk. De stiller seg nok spørsmålet om det er noen grep de kan foreta for å øke velgeroppslutningen merkbart. Spør de egne tillitsvalgte, får de svar. Det mangler ikke på meninger om hvilke saker Ap bør kjøre fram.

Det er ikke så enkelt. Det vet Jonas Gahr Støre alt om. Han må hele tiden balansere mellom ulike fløyer i partiet. Det må til stadighet snekres kompromisser i et stort og mangslungent parti. Det ligger ingen sak og venter på Ap i den forstand at de kan plukke den opp og gjøre den til sin, slik at velgerne strømmer til.

Det dukker sjelden opp saker som et stort styringstrent parti raskt kan skaffe seg eierskap til. Strategiske anledninger kommer rekende på ei fjøl. Det er som regel de mest populistisk orienterte partiene som først ser potensialet i en sak. Carl I Hagen var en mester i dette. En skulle tro Trygve Slagvold Vedum hadde gått i lære hos Hagen. Jonas Gahr Støre synes i alle fall at Slagsvold Vedum går for langt i billige frierier til velgerne. Han distanserte seg fra Sps hang til populisme da han møtte pressen til den halvårloge pressekonferansen før sommeren.

Ap skal ikke være noe slagordsparti, sa Støre. Det skal være sammenheng i Aps politikk. Den skal være gjennomtenkt, og han kunne lagt til, «kunnskapsbasert».

Støres metode er solid og gjerne kontant opposisjonspolitikk, men ikke velgerfrieri. I det lange løp er det en god strategi.

Støre kan trøste seg med at det Ap har tapt på meningsmålingene, har Sp og Sv vunnet. Veldig mye skal gå galt om Støre ikke ender opp som statsminister om to år. Det er en ting Støre har bestemt seg for, og det er å ikke gi opp makten selv om Ap gjør et dårlig valg i høst. Han vil ikke ha noen diskusjon om hvem som skal lede partiet selv om mediene skriver at han ikke er noen velgermagnet. Det er ingen som står klar til å overta. Derfor kan de spare seg den diskusjonen.

Det er en rammebetingelse som gjør at Ap ikke kan regne med å bykse oppover på meningsmålingene framover. Den heter EØS. SV, Rødt og Senterpartiet vil skrote EØS-avtalen. De opererer utenfor denne rammebetingelsen. De føler seg frie til å komme med utspill som slår an hos velgerne og som ikke lar seg gjennomføre med EØS-avtalen.

EØS-avtalen betyr at det er EU, ikke politikerne i Norge, som bestemmer mye i norsk politikk. Dette vet både Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum. Det er bare Støre som må ta hensyn til det. For ham er det utenkelig at Norge ikke skal være tilknyttet EU på de betingelser som EU stiller.

EØS-avtaler binder et land til å føre en politikk basert på fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. EU skal være et eneste stort marked der det skal være fri konkurranse. I det siste har EU vedtatt flere lover som ikke samsvarer med den regulering av arbeidslivet som LO ivrer for. Støre mener det er mulig å forene kravene fra EU med LOs anliggender.

Wolfgang Streeck, i flere år en toneangivende sosiologiprofessor i Tyskland som hører til venstresiden, hevder at grunnen til sosialdemokratiets sterke tilbakegang i Europa er at EU ikke tillater en politikk som vil regulere kapitalkreftene. Det er liberalismen som er EUs ideologi.

EU er ikke blitt det sosialdemokratene hadde håpet på. I dag framstår EU i økende grad som et hinder for å få gjennomslag for venstresidens politikk. Streeck mener venstresiden har undervurdert det sosialistene pleide å kalle «det nasjonale spørsmål». Slik verden har utviklet seg, er det ikke gitt at det er mulig å blåse nytt liv i sosialdemokratiet selv om det i større grad blir mulig innenfor nasjonalstatens rammer.