Annonse
KAN MØTE MANGE PLEIERE: Organiseringen av hjemmesykepleien i kommunene kan gå utover pasientsikkerheten, og føre til at mange av de eldre må forholde seg til veldig mange forskjellige pleiere Foto: Foto: Lars Pehrsson/NTB Scanpix

Eldre kan møte 110 ulike hjemmesykepleiere på ett år

Eldre som mottar hjemmesykepleie bør ha få pleiere å forholde seg til. Dette er det bred enighet om; både blant fagfolk, politikere og kommunale ledere.

Likevel organiserer kommunene seg ofte slik at resultatet kan bli stikk motsatt. I sin masteroppgave fra Universitetet i Stavanger, har Christophe Eward Kattouw sett nærmere på to ulike kommuner. Han er overrasket over hvor mange paradoks som kom til syne i undersøkelsen.

– Én av kommunene hadde organisert hjemmesykepleien i så store team at en pasient i praksis kunne risikere å møte 110 ulike pleiere i løpet av et kalenderår. Dette er ofte sårbare pasienter som opplever at de må slippe fremmede mennesker inn i hjemmet sitt, sier han til Velferd.

Av hensyn til forskningen ønsker ikke Kattouw å gå ut med hvilke kommuner han har gransket.

Tilsynelatende er det ingen som har oversikt over hvor mange pleiere som er innom hver pasient. 

De svake rammes hardest

I masteroppgaven undersøker Kattouw, som selv er utdannet sykepleier, hvordan de to kommunene organiserer hjemmesykepleien. De to har lik politisk styringsmodell, men den ene kommunen er omtrent fem ganger så stor som den andre. I begge to intervjuet Kattouw lokalpolitikere og administrasjonslederen, samt leste kommunedokumenter.  

Paradokset er, ifølge Kattouw, at det er de svakeste som rammes hardest.

ØNSKER PASIENTEN I SENTRUM: Christophe Eward Kattouw vil ha en annen organisering av hjemmetjenesten. (Foto: Anne Lise Norheim)

– De dårligste pasientene har størst behov for å ha færrest mulig innom. Likevel er det disse som får flest ulike pleiere innom, nettopp fordi de har behov for mye stell og hyppige besøk, forklarer han.

Han forteller om en pasient som hadde behov for stell nedentil fire ganger daglig. I løpet av seks uker var det 65 forskjellige personer innom – og dette var ikke i ferietid.

Kattouw kaller det hele besynderlig.

– Det er vanskelig å vite hvorfor de organiserer seg i store team på denne måten. Det virker som det er antagelser og økonomi som styrer, og et ønske om å spare penger – noe de likevel selv sier de ikke oppnår.   

Han forteller at det tilsynelatende ikke er noen som sitter på oversikten over hvor mange ulike pleiere som er innom den enkelte pasienten.

– Jeg tror mange kommuner ville fått sjokktall om de hadde startet med loggføring!

Kommunene sitter ikke på gjennomsnittstall

Kommunalsjef for Helse- og omsorg i Stavanger, Helge Dragsund, er helt enig i at pasienter som mottar hjemmesykepleie, ikke bør ha for mange pleiere å forholde seg til.

– Det gir trygghet og forutsigbarhet, og er med på å bygge gode relasjoner. I mange tilfeller kan det også være pårørende involvert som trenger kontaktpersoner å forholde seg til, sier han til Velferd.  

Dragsund mener det er viktig også for dem som jobber i hjemmesykepleien at de kjenner personene de skal hjelpe, godt. Likevel sitter ikke Stavanger kommune på en oversikt over hvor mange som er innom den enkelte. Dette til tross for at kommunen har organisert seg slik at et av teamene i hjemmetjenesten teller over 100 pleiere.

PRØVER: Stavanger jobber målrettet for å holde antallet pleiere hos hver pasient så lavt som mulig, forteller Helse- og omsorgssjef Helge Dragsund. (Foto: Stavanger kommune)

Dragsund er helt klar på at han ikke kjenner til at noen pasienter i Stavanger kommune har fått hjelp av alle disse hundre personene.

– Det er ikke sånn at alle pleierne vil være innom alle pasientene. Vi er organisert i mindre team, og de ansatte har områder hvor de jobber oftere. På generelt grunnlag kan jeg likevel si at 110 pleiere på et år er for høyt, understreker han. 

For å få hjelp til å holde oversikten og få antallet ansatte som er innom hver pasient ned, testet Stavanger etter nyttår ut et program som loggfører nettopp dette.

I løpet av den første måneden med kartlegging, klarte de å redusere antallet pleiere innom hver pasient fra 11 til 8.  

Nå er planen å rulle ut programmet til hele kommunen.

En fragmentert tjeneste

Det er flere grunner til at Kattouw ønsket å undersøke nettopp hjemmesykepleien.

Han kommer opprinnelig fra Nederland hvor han blant annet jobbet i den første demenslandsbyen i Rotterdam. Her opplevde Kattouw en helt annen virkelighet, enn den som møtte ham i Norge. I demenslandsbyen bor det maks 6-7 personer i hver avdeling, og de følges opp av få ansatte. Videre jobbet han i en hjemmetjeneste kalt «Buurtzorg», hvor hjemmesykepleierne var organisert i små team uten ledere.

I Norge la Kattouw merke til en helt annen organisering, som fikk ham til å stille spørsmålet: «Hvorfor er hjemmesykepleien organisert som den er i Norge?».

– Så langt har jeg ikke funnet så mange beroligende svar, sier han.

Legger ikke vekt på helsefremming

I de to kommunene Kattouw forsket på, fant han at innstillinger fra administrasjonen hadde en avgjørende betydning for hvordan tjenestene ble organisert, men at disse ikke var forskningsbasert og heller ikke vektla helsefremming, kvalitet og sikkerhet.

Det til tross for at det er klare politiske føringer på at slike innstillinger skal være forskningsbaserte. Derimot dominerte særlig økonomi i den største kommunen. 

Brukerne opplever mindre medvirkning etter innføring av bestiller-utførermodellen. 

– Dette gjør tjenesten fragmentert, med stor avstand mellom de som bestemmer, og dem som faktisk utfører tjenesten. Pasientens behov blir ikke vektlagt med handling, understreker han. 

Masteroppgaven tar for seg hvordan bestiller-utførermodellen, eller New Public Management (NPM), påvirker helse- og omsorgstjenestene i kommunen. Hovedtanken bak NPM er at ting skal bli mer effektive, samtidig som man sparer penger.

Det kan bli for stor avstand

Kattouws undersøkelser viser at evalueringer som den største kommunen selv har gjennomført, slår fast at kvaliteten på tjenesten går ned, og at brukerne opplever mindre medvirkning etter innføring av bestiller-utførermodellen.

– Det finnes dokumentasjon på at modellen fra næringslivet ikke fungerer i helse- og omsorgstjenesten, men det virker som det er liten vilje til å ta det til seg, sier Kattouw.

Han mener å finne en slags urokkelig tro i kommunene på at modellen de har valgt, skal fungere, samme hva evalueringene viser. Den samme kommunen som fant at kvaliteten hadde gått ned, ville nemlig satse enda mer på NPM videre.

Dragsund innrømmer at de i Stavanger kjenner på utfordringen med bestiller-utførermodellen, men at det mye positivt med den også.   

– Faren er at det blir for stor avstand mellom de som bestemmer, og de som er ute hos pasientene. Derfor har vi nå startet et prosjekt for å knytte dem tettere sammen. Det positive med modellen, er at de som fatter vedtak har mye kunnskap og tar gode avgjørelser, sier Dragsund.

Kattouw har i sin masteroppgave ikke snakket med verken pasientene eller de som jobber i hjemmetjenesten – det er temaet for en doktorgrad han allerede er i godt i gang med. Ved bruk av den innovative metoden «tjenestedesign» ønsker han å finne ut hvordan hjemmetjenestene hadde sett ut dersom mottakerne fikk bestemme.

– Jeg har et håp om at de som bestemmer tar inn over seg at en hjemmetjeneste ikke er det samme som et produkt som kan selges. Tjenesten skjer i møte med pasienten, derfor er man nødt til å se på hva som skjer i det møtet, sier han.

Annonse
Annonse
Annonse