Annonse
Bostedsadressen er helt avgjørende for hvor mye penger kommunen bruker på barn og unge, viser en analyse gjennomført av Unicef Norge. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB  

Store forskjeller i hvordan kommunene prioriterer barn

Det viser en analyse Unicef Norge har gjort av kommunenes rapportering til SSB i fjor. Analysen ser på ressursbruk til barnehage, skole, barnevern, helsetjenester og kulturtilbud.

Det er de minste kommunene som kommer best ut i totalrangeringen. Men også her er det enorme forskjeller.

Nesten ingenting

Karasjok bruker ingenting på aktivitetstilbud til barn, og kun 11 kroner på idrettstilbud på hvert av de 478 barna som bodde i kommunen i fjor. Det betyr at kommunen har innrapportert drøyt 5.200 kroner totalt til idrett for barn. Det er 1.600 kroner mindre enn hva hvert enkelt barn i Meråker fikk. Der ligger totalen per barn på drøyt 6.800 kroner.

Men også blant de største kommunene utenfor storbyene er forskjellene store. Røyken spanderer 8 kroner per barn til aktivitetstilbud, mens Tromsø topper denne gruppen ved å bevilge 2.700 kroner til hver av sine unge innbyggere.

Bryter frist

På område etter område viser analysen store forskjeller i prioriteringen av barn og unge. Bare seks kommuner overholder fristen på tre måneder for å undersøke bekymringsmeldinger med 100 prosent. Fire kommuner ligger på under 50 prosent.

– De store forskjellene i både type tjenester for barn og unge og kvaliteten på dem, bryter med barnerettighetene. Ingen barn og foreldre skal måtte godta at det er så store forskjeller, sier generalsekretær i Unicef Norge, Camilla Viken.

Når kommunene nedprioriterer barnehage, skole og fritidstilbud, er det særlig barn i lavinntektsfamilier som rammes. Disse fellesarenaene er svært viktige for barn i lavinntektsfamilier og for andre sårbare barn. I tillegg er det slik at kommunene og deres tjenester skal fungere som sikkerhetsnett når noe, eller noen rundt barnet, svikter, heter det i rapporten.

Hjemsted avgjør

– Det varierende tjenestetilbudet gjør at barnets bostedsadresse i altfor stor grad avgjør i hvilken grad kommunene legger til rette for å fremme helse, ivareta sykdom, og legge grunnlaget for utdannelse og arbeidslivsdeltakelse, sier Kristin Oudmayer til NTB.

Hun er direktør for barns rettigheter og bærekraft i Unicef Norge.

Ingen bedring

Det er sjette gang Unicef Norge gjennomfører denne analysen. Årets resultat er like nedslående som de fem tidligere undersøkelsene.

– Det kan skyldes en vedvarende presset kommuneøkonomi som tvinger kommunene til å gjøre tøffe prioriteringer på bekostning av tilbud til barn. Vi tror ikke det skyldes vond vilje. Mange kommuner ønsker å øremerke mer til barn, men har for lite midler totalt sett, sier Oudmayer.

Minstestandard

For Unicef er det en vanskelig avveining å kreve nye nasjonale minstestandarder for barn. De eksisterer allerede på helse- og barnevernstjenester. Faren ved å innføre lovpålagte normer, er at de blir nettopp en minstestandard som du må gå over for å sikre et godt nok tilbud. Barnas beste er dessuten en minstestandard som kommunene er pålagt å følge i sine prioriteringer.

– I dag syndes det i stor grad mot dette. Dette er en faktisk rettslig minstestandard, som vi mener må få styrket sin etterlevelse. Det betyr at andre mindre tungtveiende hensyn må vike, og at tjenester til barn ikke skal settes opp mot andre tjenester, sier Oudmeyer til NTB.

Annonse
Annonse
Annonse