Late nordmenn og utenlandske arbeidshester

Forskerne Jon Horgen Friberg fra Fafo og Arnfinn H. Midtbøen fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) har undersøkt hvordan arbeidsgivere vurderer ulike arbeidstakergrupper i hotellbransjen i Oslo-området og fiskeindustrien i Lofoten og Vesterålen. Altså lavlønnsbransjer som domineres av utenlandske arbeidere.

Usminkede beskrivelser

Gjennom 40 dybdeintervjuer i 14 bedrifter har de fått arbeidsgivere, mellomledere, samt innfødte og utenlandske ansatte i tale. Og de fikk «rene ord for penga». Ifølge forsker-duoen er det påfallende like vurderinger på tvers av firmaer og de to bransjene:

• Innfødte nordmenn er bortskjemte og late, men uunnværlige i nøkkelfunksjoner.

• Svenske ungdommer er perfekte servicemedarbeidere «frontstage» – med et snev av underdanighet.

• Litauere og polakker er som arbeidshester, perfekte for hardt kroppsarbeid, men bør holdes «backstage».

• Flyktninger og ikke-europeiske innvandrere er riktignok egnet, men ikke ønsket av arbeidsgiverne i hotellbransjen og fiskeindustrien.

Det spesielle med dette er at det ikke er snakk om synsing, men om konkrete erfaringer med de ulike arbeidstakergruppene, og at disse erfaringene deles usminket med forskerne, til dels brutalt ærlig. Blandet med stereotypier og fordommer, understreket Friberg og Midtbøen da de presenterte studien.

Uvillige og uønsket

Her noen friske utsagn fra noen av arbeidsgiverne:

«Vi har hatt norske ungdommer her. Det har ikke fungert. De er mer opptatt av hårstyling og mobiltelefonene sine. De er veldig opptatt av sine rettigheter fremfor å bare stå på. Vi er avhengig av en stab som ikke ringer og sier seg syk hver eneste uke», kom det fra en daglig leder i et hotell i Oslo-området.

En eier av en fiskefabrikk i Lofoten uttrykker sine erfaringer slik:

«Vi føler at utlendingene har en arbeidsmoral som er helt fantastisk. De møter opp pertentlig hver morgen, klar for å gufse på. Og det er litt annerledes enn med norsk kultur hvor klokka er åtte og vi rekker enda en kaffe til før vi går i arbeid».

Eller hva med denne?

«Utlendingene har en helt annen kultur. De er mer redde for jobbene sine og har det i blodet at jobben er noe du passer på. Den gjør du bra, fordi der nede så mister du jobben din veldig fort», sier en hotellsjef på Østlandet, mens en daglig leder fra et annet hotell uttrykker det slik:

«Svenskene er generelt mye bedre på service. De har ikke mistet seg selv som nordmenn har gjort i vår oppgangstid. Jeg elsker å komme inn på butikker og restauranter og få et smil og et 'god morgen'. I love it. Gi meg flere svensker.»

Hvilken samfunnsutvikling får vi?

Studien, som er blitt omtalt i en artikkel i «Journal of Ethnic and Migration», gir et meget godt inntrykk av arbeidsgivernes syn på de ulike etniske arbeidstakergruppene innen hotell og fiskeri. Og den går utover disse to bransjene – ved å stille spørsmål ved en samfunnsutvikling som trolig ikke lar seg stoppe: lavlønnsbransjer, med nordmenn i lederjobber og utenlandske arbeidere som utfører arbeid som de innfødte ikke vil ta i, eller er egnet til.

Bakgrunnen for utviklingen er den økende innvandringen til Norge, både fra og utenfor Europa. Særlig etter EUs østutvidelse i 2004. Den har ført til utviklingen av innvandrernisjer «på bunnen» av norske lavlønnsbransjer – som bygg og anlegg, fisk og hotell.

Undersøkelsen skulle kaste lys over hvordan såkalte innvandrernisjer oppstår i en velferdsstat som den norske, med særlig vekt på rollen de norskfødte ansatte spiller. Forskerne ville få fram arbeidsgivernes oppfatninger om hvilke ferdigheter og personlighetstrekk ulike innvandringsgrupper har. Det kunne være både virkelige og forestilte oppfatninger. Og de ville studere hvordan etniske hierarkier endres over tid.

Østeuropeerne tar over

Fiskeindustrien og hotell er to bransjer som passet perfekt til den type studie. Begge har et høyt innslag av innvandrere, med til dels store sesongsvingninger, manuelt arbeid og lav lønn. Arbeidsledelsen består for det meste av nordmenn. Her spiller også språkkunnskapene inn, eller mangelen på dem, understreker de to forskerne.

Hovedbegrunnelsen for å rekruttere utenlandsk arbeidskraft er at ingen andre her hjemme vil ta disse jobbene, samtidig som EU-utvidelsen østover åpner for «billige kroppsarbeidere». Polakker og litauere ansees som hardtarbeidende som gjør som de får beskjed om – uten å klage, viser studien. Samtidig tar østeuropeerne i stadig større grad over jobber som andre innvandrergrupper hadde tidligere. Og det er nokså sannsynlig at også disse blir erstattet av andre når de er blitt for «husvarme» i Norge.

Forklaringen på «innvandrernisjene» er tredelt.

• Arbeid som tidligere ble oppfattet som «anstendige arbeiderklassejobber» er nå blitt til «innvandrerjobber».
• Samtidig oppfatter norske arbeidsgivere de innfødte som uvillige og uegnet til den type jobb – og derfor uønsket.
• Den tredje forklaringen er inntoget av innvandrere som besitter egenskaper som innfødte mangler, eller ikke lenger har.

Kunnskap, kultur og makt

At kulturell nærhet spiller inn ved rekrutteringen (svenskene), og behovet for «arbeidshester» til en bestemt type jobb (litauere og polakker) forsterker inntrykket av tiltakende skillelinjer, også innad i innvandrernisjene, poengterer Jon Horgen Friberg og Arnfinn H. Midtbøen.

Nøkkelbegrepene er evnen til å utføre bestemte oppgaver, sosial kompetanse, arbeidernes personlige egenskaper og omgjengelighet og viljen til å underkaste seg kontroll og arbeidsgivers behov. Med andre ord: en kombinasjon av kunnskap, kultur og makt.

Det fører til et jobbhierarki hvor de ansatte deles inn etter «brukelighet», altså om de kan utføre såkalte backstage- eller frontstagejobber. Om de kan være synlige «frontstage» (resepsjon, servitør, produktkontroll og kommunikasjon) – eller om de helst bør jobbe «backstage» hvor de ikke synes (renhold, kjøkken, filetering og pakking).

«Husvarme» polakker og nye grupper

Backstage-jobbene har siden 80-tallet i økende grad blitt utført av innvandrere fra Asia, Midt-Østen, Afrika, Polen og Litauen. Disse etniske hierarkiene virker stabile, mens arbeidsgivernes vurderinger (og rekruttering) endres over tid, viser studien. Nye grupper blir populære, mens gamle blir mindre ettertraktede på arbeidsmarkedet, i takt med at de blir «husvarme» og bedre kjent med det norske systemet, fremhever Midtbøen og Friberg.

Dette illustreres av følgende, friske sitat fra en eier av en fiskefabrikk opp i nord:

«Jeg vil nok foretrekke litauerne. Polakkene har etter hvert lært seg det norske systemet når det gjelder både hvordan de skal utnytte det og hva de har rettigheter og krav på. Det var en kollega som sa til meg at hvis du skal ha gode arbeidsfolk, så skal du bytte de ut hvert fjerde år fordi de da er blitt husvarme. Da har de lært seg alle smutthullene».

Resultatet er at de etter hvert erstattes med innvandrergrupper som er mindre «husvarme».

Fordommer og hierarkier

Forskerne er veldig klare på at de etniske hierarkiene som beskrives av arbeidsgiverne i de to bransjene, reflekterer både fordommer og stereotypier om arbeidsfolk fra ulike land. Men den viser også faktiske forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene – som utdanningsnivå, kulturell nærhet til nordmenn, botid i Norge, grad av integrasjon og forhandlingsposisjon (eller mangel på sådan).

Også deres juridiske status og muligheten for mobilitet til å utføre arbeidet, spiller inn, understreker Friberg og Midtbøen.

Nei til flyktninger

Hva så med flyktninger og ikke-europeiske innvandrere, det nedre sjiktet i norsk arbeidsliv? De oppfattes riktig nok som egnede, men er ikke ønsket – av ulike årsaker. Igjen et sitat som illustrasjon, fra eieren av en fiskefabrikk:

«Vi har vært litt kyniske og sagt at vi ønsker ikke å ta inn flyktninger, for de har så jækla dårlige grunnkunnskaper. De vet jo knapt hvordan man går på do. Så kompetansenivået blir for lavt. Og når da språkkunnskapene er så lave i tillegg, så er det utrolig vanskelig å få de integrert i fabrikken».

Arnfinn H. Midtbøens og Jon Horgen Fribergs konklusjon i korte trekk:

• Jo bedre man lykkes i «å løfte den norske arbeiderklassen ut av sin underpriviligerte posisjon», jo større blir behovet for å rekruttere folk som kan fylle deres sko.
• Den globale ulikheten fører i økende grad til klasseskiller innad i norsk arbeidsliv, og dermed det norske samfunnet.
• Norske arbeidsgivere er ikke «fargeblinde».
• Når det blir avgjørende hvor du kommer fra, låses enkeltmennesket fast etter forestillinger. De settes i bås.

Hva med de ufaglærte?

På tampen av presentasjonen reflekterte forskerne rundt konsekvensene for utsatte, sårbare grupper med en slik «inndeling» av arbeidskraft – både for arbeidsmarkedet og samfunnet. Når ufaglærte jobber defineres som uegnet for nordmenn, hva skal da ufaglærte nordmenn gjøre? Og hva med den frie flyten av arbeidskraft, går den på bekostning av flyktningenes integrering i det norske samfunn?

Arnfinn H. Midtbøen fra Institutt for samfunnsforskning uttrykte det slik overfor Dagens Perspektiv:

– Det er ingen ting som tyder på at dette ikke vil eskalere.