Annonse
MÅ PÅPEKE MULIGHETER: – Spesielt overfor yngre pasienter er det viktig at leger ikke først og fremst backer opp pasientens først uttrykte ønske om uføretrygd, poengterer Guri Aarseth, som selv har lang erfaring som fastlege. Foto: Viktoriia Hnatiuk/iStock  

Fastleger kan bidra til å skrive pasienter ut av arbeidslivet

Fastlegene spiller en viktig rolle i prosessene som fører fram til at personer med helseproblemer ender opp med uføretrygd. Og legene kan bidra til at flere enn nødvendig forsvinner ut av arbeidslivet, mener lege Guri Aarseth.

Aarseth har lang erfaring som fastlege. Hun er i dag fastlege i Larvik og tok i fjor doktorgraden med en avhandling om språket i legeerklæringer ved arbeidsuførhet. Der analyserer hun 33 slike erklæringer.

I avhandlingen understreker hun fastlegenes store påvirkningskraft.

«I perioden 2012-2017 bidro allmennlegene til 98 % av alle legeerklæringer ved arbeidsuførhet (ikke sykmeldinger). Vi må derfor anta at fastlegenes erklæringer har sterk innflytelse på fordelingen av velferdsgoder i samfunnet», skriver hun.

– Legene kan svekke pasientens mulighet til å fortsette i arbeidslivet eller bidra til at pasienten kan fortsette å arbeide, sier Aarseth til Velferd.no.

Vurderinger av funksjonsevne og muligheter for arbeid og aktivitet får liten plass, og er i noen tilfeller helt fraværende.

Pasienten er fraværende

Et hovedmål i Aarseths doktorgradsarbeid har vært å undersøke hvordan fastleger framstiller pasienten som person og deltaker i trygdeprosessen. Det hun fant, var blant annet at pasientene nesten er fraværende i erklæringene legene skriver.

«I legeerklæringene er søkelyset på symptomer og sykdom. Pasienten er ofte ikke til stede i tekstene og blir hovedsakelig fremstilt som bærere av symptomer», konstaterer Aarseth.

Pasientene framstilles gjennomgående som passive objekter for handlingene til anonyme aktører i helsevesenet og velferdsapparatet, og i liten grad som selvstendige og ansvarlige aktører.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

NAV-SKJEMA BØR ENDRES: Navs skjema legger vekt på det pasienten ikke kan gjøre, snarere enn det vedkommende er i stand til å gjøre, og det etterspør ikke pasienten som handlende person med ressurser og muligheter, påpeker Guri Aarseth. (Gorm Kallestad/NTB scanpix)

Tilpasses Navs skjema

Aarseth understreker at usynliggjøringen av pasientene i legeerklæringene ikke må oppfattes som et uttrykk for at legen mangler interesse for hvem pasienten er.

– Det er ikke fordi pasienten ikke er et menneske for legen. Men konteksten forandrer seg når man skal skrive en uføreerklæring.

Aarseth påpeker at legeerklæringene påvirkes av hvordan Navs skjema er utformet. Skjemaet legger vekt på det pasienten ikke kan gjøre, snarere enn det vedkommende er i stand til å gjøre, og det etterspør ikke pasienten som handlende person med ressurser og muligheter.

–Legeerklæringsskjemaet må passe inn i det Nav selv tillegger vekt, og det følger av folketrygdloven. Det legges vekt på arbeidsevne og funksjonsevne, som om disse er løsrevet fra pasienten som person, sier hun.

Pasienten bør ha rett til selv å beskrive og vurdere egen situasjon, funksjonstap og arbeidsevne.

– Pasienten må komme til orde

Når legene i sine erklæringer tillegger pasienten handlingsevne, er den ofte beskrevet som noe som ligger tilbake i tid. Dersom det handler om nåtiden, er den i stor grad begrenset til hvordan pasienten håndterer sykdommen, for eksempel å ta medisiner, gå til fysioterapeut o.l., konstaterer Aarseth i sin analyse av erklæringene.

Hun mener skjemaene må endres slik at pasienten selv kommer til orde. Pasienten bør ha rett til selv å beskrive og vurdere egen situasjon, funksjonstap og arbeidsevne. En slik pasienterklæring bør sidestilles med legens erklæring når det gjelder krav til korrekthet og sannferdighet, og tillegges like stor vekt.

– Det er ingenting i folketrygdloven som er til hinder for å åpne for pasientens subjektive stemme, så vidt jeg forstår, sier hun.

En slik endring vil gi Nav et bedre grunnlag for å vurdere den enkeltes situasjon, mener Aarseth. Hun ser det som et paradoks at Nav plasserer personer i langvarige programmer for å få avklart deres arbeidsevne, men til syvende og sist lener seg tungt på fastlegenes medisinske ekspertise.

SVADA: – Det er mye svada. Det er nesten umulig å forstå, ut fra hva legene skriver, hvorfor en pasient skal ha uføretrygd, sier Guri Aarseth om legeerklæringene ved uførhet. (Foto: Privat)

Lite om årsak til arbeidsuførhet

I de fleste legeerklæringene Aarseth har studert, kommer det ikke klart fram hva som er årsaken til pasientens uførhet. Det er sjelden noen detaljerte vurderinger av pasientenes arbeidsforhold eller arbeidsevne.

Erklæringene handler i svært liten grad om hva pasienten faktisk kan gjøre, til tross for sykdom. Vurderinger av funksjonsevne og muligheter for arbeid og aktivitet får liten plass, og er i noen tilfeller helt fraværende.

– Det er mye svada. Det er nesten umulig å forstå, ut fra hva legene skriver, hvorfor en pasient skal ha uføretrygd. Funksjonsbeskrivelser er gullet for Nav, men det er som regel helt fraværende, konstaterer Aarseth.

Arbeidslinja berøres ikke

Navs arbeidslinje, som legger vekt på tilpasning til arbeid framfor velferdsytelser, synes å ha liten innflytelse på legenes holdning.

Aarseth mener fastlegene kan bidra til å svekke pasientens mulighet til å fortsette i arbeidslivet. Men det handler ikke bare om selve legeerklæringen ved en søknad om uføretrygd, understreker hun.

– Veien mot uføretrygd går over flere år, og legen kan spille en viktig rolle for pasientens mulighet til å fortsette i jobb, sier hun.

– Spesielt overfor yngre pasienter er det viktig at leger ikke først og fremst backer opp pasientens først uttrykte ønske om uføretrygd. Det kan ha stor betydning at legen, når hun aner en mulig ferd mot uføretrygd, på et tidlig tidspunkt og helst under de første sykemeldingene, påpeker at det finnes andre muligheter og viser hvilken hjelp man kan få, understreker Aarseth.

– Legen bør til og med gjøre det tydelig for noen pasienter at uføretrygd er lite sannsynlig. Legen kjenner jo Nav-systemet og er kvalifisert til å si noe om dette.  Når jeg leser legeerklæringer fra forskningsmaterialet, får jeg ofte inntrykk av at legen og pasienten ikke har snakket åpent om dette, og at legeerklæringen kanskje derfor reflekterer legens ambivalens, og noen ganger inneholder de til og med selvmotsigende uttalelser.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

IKKE TIL STEDE:«I legeerklæringene er søkelyset på symptomer og sykdom. Pasienten er ofte ikke til stede i tekstene og blir hovedsakelig fremstilt som bærere av symptomer», konstaterer lege Guri Aarseth i sin avhandling om legeerklæringer ved uførhet. (Foto: Bojan89/iStock)

Pasientens advokat

I flere artikler har Velferd.no skrevet om motsetningen mellom legens rolle som pasientens hjelper og advokat, og rollen som portvakt inn til offentlige velferdsordninger.

I sitt doktorgradsarbeid har Aarseth funnet flere eksempler på at legen inntar rollen som pasientens advokat. I noen legeerklæringer legges det vekt på pasientens karakter og holdning, og Aarseth tolker dette som at legen mener pasienten «fortjener» uføretrygd, eller er en verdig søker.

Andre legeerklæringer appellerer til leserens medfølelse, forståelse og hjelpsomhet og vilje til å være «realistisk» eller «pragmatisk» og innvilge uføretrygd. De kan indikere at pasienten har vært lenge i Nav-systemet.

Alle legeerklæringene Aarseth har analysert, støtter – direkte eller indirekte – pasientens ønske om uføretrygd, selv om støtten ofte er svakt underbygget av saklige vurderinger.

Må ikke vike unna

Aarseth mener spenningen mellom hjelperrollen og portvaktrollen avspeiles i legeerklæringene.

«Det er sannsynlig at legers ofte negative erfaringer med å håndtere denne rollen kommer til uttrykk i form av vage, ufullstendige eller normative tekster», påpeker hun i doktorgradsavhandlingen.

Man må si ifra hvis man mener at man ikke kan forsvare å gå inn for uføretrygd.

Den erfarne fastlegen mener leger ikke må vike unna hvis de har en annen vurdering enn pasienten.

– Det er et personlig forhold mellom pasient og lege, og dialog er nødvendig. Men legen må vise profesjonalitet og si hva man kan gå god for. Man må si ifra hvis man mener at man ikke kan forsvare å gå inn for uføretrygd og at pasienten kan ha muligheter til å klare seg i arbeidslivet. Legen må snakke med autoritet om dette, understreker hun.

Den erfarne legen mener fastleger i noen tilfeller bøyer unna fordi de frykter å miste pasienter. Den frykten mener hun er overdrevet.

– Jeg har aldri opplevd å miste en pasient fordi jeg har vært tydelig.

Annonse
Annonse
Annonse