– Ga en forsmak på reaksjonene vi hadde i vente

Fredag 28. februar bekreftet Ullevål sykehus at en av deres ansatte på øyeavdelingen hadde testet positivt for koronaviruset. Etter det er det bekreftet at ytterligere to ansatte er smittet.

På det tidspunktet var det lite offentlig informasjon om Covid-19 viruset og avdelingen var på langt nær så forberedt som de er i dag.

Mange ansatte følte seg da ikke trygge på å gå inn i bygget hvor øyeavdelingen lå.

• LES OGSÅ: Psykologiske reaksjoner hos frontlinjen: Sykepleiere opplever å ha «sviktet»

– Vi tenkte at vi måtte passe på at denne holdningen ikke festet seg og fokuserte da på å trygge ansatte ved å vaske ned bygget og stenge det ned i 14 dager, sier fagdirektør og leder av krisestaben Oslo Universitetssykehus Hilde Myhren til Dagens Perspektiv.

Hun fikk nylig jobben som direktør for medisin og helsefag ved OUS og er utdannet lege med spesialising i indremedisin.

I dag vet ansatte hvordan de skal bruke smittevernsutstyret og håndterer situasjonen på en helt annen måte.

Involverte de ansatte

Situasjonen på øyeavdelingen ga Universitetssykehuset en forsmak på hva de ansatte måtte forberede seg på av reaksjoner og nye rutiner.

– Vi så at mange ble stresset. Derfor var det viktig at alle ansatte var involvert i å utforme støttetiltakene som vi fikk på plass.

• LES OGSÅ: Helsepersonell i frontlinjen | Noen opplever stigma og kollegaer som trekker seg unna

Da smittesituasjonen på øyeavdelingen oppstod, var det ikke psykologene som ble sendt inn først for å håndtere den potensielle frykten ansatte måtte kjenne på. Informasjon om selve viruset og smitteverntiltak var det som ble prioritert.

– Hadde vi sendt inn en psykiater eller psykolog først, ville vi ha undergravd informasjonsbehovet de ansatte hadde. Årsaken til usikkerheten hos ansatte i starten var mangel på informasjon, spesielt om smitteverntiltak. Derfor valgte vi å avvente med de psykososiale tiltakene i startfasen. Det som betyr aller mest for ansatte er at nærmeste leder følger dem opp.

Ble nedringt

Like etter smittespredningen på øyeavdelingen ble det opprettet en koronatelefon på sykehuset hvor 20 ansatte til enhver tid svarte på spørsmål om viruset. Det tok ikke lang tid før telefonene ble nedringte på grunn av det enorme informasjonsbehovet.

En av linjene var et test-nummer som ansatte kunne ringe dersom de lurte på om de trengte å teste seg for viruset. Køene var lange og ansatte kunne stå i over 1,5 time for å komme gjennom.

I dag har både lederne og ansatte mer informasjon og kan rådføre seg med hverandre for spørsmål om smittevernrutiner, om man burde teste seg og råd for å hindre smitte utenfor jobb.

– Det er fremdeles mange spørsmål og vi holder fortsatt på med å lage rutiner for håndteringen av koronaviruset, forklarer lederen for krisestaben.

Over 100 ansatte smittet

Sykehuset er i beredskap og krisesituasjoner gjør at folk kan reagere ulikt. Myhren vil ikke slå fast at det er noen forskjell i reaksjonene til ansatte som har vært i karantenen og de som ikke har vært det.

Så langt har 4980 av de 23.000 ansatte ved OUS vært i karantene totalt. I dag er det bare 153 ansatte i karantene.

I starten var det flere ansatte som kom tilbake til Norge fra Italia og Østerrike. Totalt har 128 ansatte ved OUS har vært smittet av Covid-19.

Myhren forklarer at det er graden av opplevde trusler som gir utrykk i psykiske symptomer som angst, depresjon eller psykologisk stress.

– Alle ansatte, uavhengig av i hvilken grad de har vært eksponert for den smittsomme pasientgruppen kan oppleve et høyere stressnivå om dagen.

Tiltakene til de ansatte er ment for å omfavne alle ansatte, også de som ikke behandler pasienter, som for eksempel portører og renholdere.

Høye lederkrav

Det stilles ekstremt store krav til ledelse av ansatte under en slik epidemi – helt fra toppen og ned på laveste nivå hos ledere som har personalansvar for de som har direkte pasientkontakt.

– Ledere må være ute blant egne ansatte, følge dem opp, forstå hva som gjør dem stresset og ta pulsen på hvilke bekymringer som deles i lunsjpausene.

Ledelsen har fått tilbakemeldinger på at ansatte ikke nødvendigvis er redde for seg selv, men at de frykter å dra med seg smitten hjem og utsette familie i risikogruppen for smitte.

– Det blir en merbelastning for ansatte, forklarer Myhren.

Alle ansatte som har mulighet velger i samråd med leder å ha hjemmekontor i denne perioden.

Under krisen har også helsepersonell blitt omplasserte fra deres vanlige avdelinger for å hjelpe til der det trengs mest. Ansatte som er i risikogruppen, men som ikke kan ha hjemmekontor, får andre arbeidsoppgaver slik at de ikke er i direkte kontakt med smittede personer.

Kastet seg over utfordringen

Leder for krisestaben forteller at ompassering av ansatte kan medføre til at noen sykepleiere kan føle seg usikre og utrygge for å behandle andre pasientgrupper enn det de vanligvis har ansvaret for. Andre sykepleiere syns det er spennende å lære nye oppgaver og å ta del i den viktige kampen mot viruset.

– De føler at verdien av arbeidet blir mye større. Min erfaring er at sykepleierne og andre ansattegrupper har kastet seg over den nye utfordringen. Ingen flyktet bort fra de smittede pasientene i frykt for at dette var farlig.

– Man kan nesten bli litt forundret over hvor positiv mobiliseringen har vært mot dette litt skumle, smittsomme viruset som vi enda ikke vet så mye om. Det er fascinerende å se hvor rasjonelle noen mennesker blir i en krisesituasjon. Hjelpe-instinktet trer inn for fullt.

Hun legger til at det helt sikkert er enkelte ansatte som opplever epidemien som mer truende enn andre. Hennes oppfatning er likevel at dette ikke er noe de fleste ansatte tenker mye på nå.

– Selvsagt kan slike reaksjoner komme i etterkant av en krise. Nå man står midt oppi en krise er det en stemme som sier «ikke tenk, bare gjør». Refleksjonene og tankene kommer senere når man innser hva man har vært med på. Psykiske lidelser som post traumatisk stress lidelse (PTSD) kan komme i ettertid.

Tettere dialog

Sykehuset rettet det allerede eksisterende rammeverket for psykososial støtte for ansatte mot hvordan arbeidsplassen skulle ivareta ansatte under epidemien.

Hvordan har lederne hjulpet sine ansatte gjennom denne krisen?

– Det har vært varierende. Det har nok å gjøre med hvor godt de er har fungert som ledere i en normal hverdag. Beredskapsarbeid er akkurat det samme som man gjør i en vanlig driftssituasjon, bare forsterket. Det handler om å være tilstede som leder, ta vare på de ansatte, snakke med dem og lytte til hva de tenker, opplever og hva de har av innspill. I en krisesituasjon må ledere og ansatte ha enda tettere dialog.

OUS pleier å ha ukentlige avdelingsledermøter, nå har de et om dagen.

På grunn av smittevernstiltak er det mye mindre sosial kontakt mellom ansatte enn tidligere. Det er for eksempel begrenset hvor mange som kan sitte på pauserommet samtidig.

En del kommunikasjon gjøres på telefon og skype for at man får delt informasjon, men Myhren understreker at det ikke er det samme som sosial omgang i en normalsituasjon.

– Vi må hjelpe hverandre og organisere arbeidsoppgavene på en helt annen måte enn før.

Kan ikke klandres

En sykepleier som går inn i et rom hvor en pasient er smittet med fullt smittevernutstyr gjør nå flere oppgaver enn tidligere for å redusere antallet ansatte som må utføre arbeidsoppgaver i det rommet.

Leger som har hatt på seg smittevernutstyr sjekker flere pasienter som er smittet enn de vanligvis ville gjort. Gravide ansatte blir omdisponert til å gjøre mer papirarbeid i stedet for å være i direkte kontakt med smittede pasienter.

Hva tenker du om frykten mange føler på om dagen for å bli smittet?

– Ansatte kan få en nesten irrasjonell frykt for å smitte kollegaer og pasienter dersom de hoster eller har litt vondt i halsen. Nå er det vår, og alle som hadde allergi i fjor, vil mest sannsynlig oppleve allergiske symptomer i år også.

Hun understreker at ledelsen ikke vil klandre ansatte dersom de skulle komme i fare for å smitte kollegaer og pasienter.

– Slik kan skje, og det har skjedd, sier hun.

Hun forteller videre at ansatte strekker seg langt ved å komme seg på jobb i utgangspunktet og forholder seg til reglene om at de må være hjemme når de er syke.

– I en normalsituasjon ville hvem som helst ha gått på jobb selv om de hostet litt eller har litt vondt i halsen.

Ikke redd for utbrenthet

Mange tar på seg ekstra vakter om dagen og opplever et høyere arbeidspress enn normalt. Er du redd for at ansatte skal bli utbrente?

– Vi er ikke veldig redde for at ansatte skal bli utbrente som følge av koronakrisen. Den store verdien i arbeidet helsepersonell gjør kan beskytte mot utbrenthet. Det å arbeide mye kan gjøre at mange blir slitne og vi må sørge for at de får hvile, men utbrenthet opptrer hyppigere når arbeidet oppleves å ha lav verdi eller at det ikke bli anerkjent.

– Samfunnet rundt oss ser det viktige arbeidet helsearbeidere gjør og det er mye positiv omtale av det. Det er støttende for de som står i stormen.

Hun tror samfunnet vil finne en måte å håndtere sitasjonen på som gjør at dette blir den «nye normalen». I tiden fremover vil det fortsette å komme inn pasienter som skal isoleres og testes.

– Hvis det derimot blir stor usikkerhet rundt når de store toppene for viruset skal komme, og at denne usikkerheten varer en stund, kan det hende at ansatte føler på at de står og forberede seg på noe potensielt forferdelig som skal komme over en lengre periode. Over tid kan en slik usikkerhet føre til overbelastning og stress.

Lykkes sykehusene derimot med å ta imot alle pasientene på en god måte og styrke samarbeidet mellom hverandre, tror hun det heller vil gi en mestringsfølelse blant de ansatte.

– Jeg tror vi vil komme godt ut av dette. Det er ingenting som tyder på at vi har bommet på oppdraget vårt.

Klamt utstyr

En av de tingene som fører til utbrenthet handler om at man føler at man ikke har kontroll på egen arbeidssituasjonen.

– Det er generelt ikke høye tall for utbrenthet blant helsepersonell i Norge. Derfor tror jeg ikke det vil gå så langt at det kommer til å bli en økning av utbrenthet hos våre ansatte. Vi er ikke disponert i utgangspunktet, så det er ikke engstelig for det.

Hun forklarer at det derimot er veldig tungt å utføre vanlige arbeidsoppgaver og rutiner iført smittvernutstyr, som mange må belage seg på i denne perioden.

Masker, hette, frakk og hansker gjør at ansatte føler seg svette, varme og klamme.

– Det er ikke lett å finne seg en flaske vann hvis man oppholder seg i uren sone og skal av med maske og hansker. Når vi går inn i den varme årstiden kan det bli en fysisk hard belastning. Mer utlufting og ventilasjon er bra både for «å lufte ut viruset» og for de ansatte som jobber i tett smittevernutstyr.