Vokter Norges farligste barn

Etter en 20 minutter lang kjøretur ut av Bergen sentrum ankommer vi Breistein og Bjørgvin fengsel. Det er øde, mennesketomt og stille. Byggene som utgjør Bjørgvin fengsel og ungdomsenheten er omringet av vakker natur og med utsikt ned mot et vann.

Alle som besøker fengselet blir utstyrt med alarm og fratatt mobil og legitimasjon.

Man må låses inn på selve fengselsområdet som er omringet av gitter, for så å gå fra det åpne fengselsområdet og inn en ny port for å komme til den lukkede ungdomsenheten.

Det var i 2015 at prøveprosjektet «ungdomsfengsel» ble flytter fra Bergen fengsel til Bjørgvin.

Ungdomsfengselet er ikke som fengsel flest. De ansatte på ungdomsenheten går ikke i uniform og tar gjerne med seg ungdommene på båtturer, står på vannski og kjører gokart.

– Vi prøver å lage omgivelser som reduserer den belastningen det er å være i fengsel, samtidig som at det er et fengsel. Vi har alarm, gjerde, innlåsing og rutiner, forklarer Omdal mens han viser frem oppholdsrommet til de innsatte.

Interiøret er moderne, på veggene er det malt kunstverk, en UNO-kortstokk ligger på kjøkkenbordet og oppholdsrommet er utstyrt med flatskjerm-TV, sofa og lenestoler. På uteområdet kan ungdommene spille ball og grille om sommeren. Geiter, høns eller kaniner blir også plassert i et uthus ute på uteområdet når plussgradene kommer krypende.

I andre etasje i bygget holder ledelsen i fengselet til. En utstoppet rev, et ishockey-spill og Kardemommeloven er noe av det som pryder kontorlokalet. De innsatte barna som holder til i første etasje er dømt for alvorlige kriminelle handlinger – alt fra grove voldssaker til drap.

Juridisk jungel

Norske myndigheter har de siste årene fått mye kritikk for å i det hele tatt å opprette et fengsel for barn. Kritikerne mener at barn ikke hører hjemme i fengsel og de kritiserer det de mener er å «plassere barn inn i en forbryterskole».

– Jeg har ingen problemer med å stå for det vi gjør. Likevel skal vi ikke ta det som en selvfølge at barn i fengsel er greit, for det er det egentlig ikke. Det å skulle låse inn en 15-åring, som kanskje mentalt kan fremstå mye yngre, er ikke greit. Det skal vi være ydmyke for. Samtidig er det ingen andre alternativer. Akkurat nå ser jeg selv ikke hva de alternativene skulle være, forteller Per Erik Omdal.

I 2009 fikk kriminalomsorgen region Vest i oppdrag av Justisdepartementet å etablere en av de to ungdomsenhetene vi har her i landet. Den andre enheten ble etablert på Eidsvoll for to år siden.

Omdal har jobbet i kriminalomsorgen hele karrieren. Da sjefen hans i narkotikaprogrammet i Bergen spurte om han kunne bistå i overgangen fra skissestadiet til pilotprosjekt i tre måneder, aksepterte han utfordringen. Oppdraget var å finne og utarbeide et svar på om Norge brøt menneskerettighetene og Barnekonvensjonen. Det var lite føringer på hva som skulle bygges og få instruksjoner. Det måtte de finne ut av selv. Etter hvert ble han mer og mer involvert i driften og valgte å fortsette i prosjektet.

– Ungdomsfengsel har vært en kontroversiell sak. Hvordan forholder du deg til kritikken?

– Rent juridisk er det komplekst. Det er mange ulike lovverk å forholde seg til, noe som er kjempespennende for en jurist. Det er en juridisk jungel. Vi har mange faggrupper inne på personalsiden. Fengselsbetjenter, lærere, miljøterapeuter, sosionomer, barnevernspedagoger, musikkterapeuter og sykepleiere. Det er en kompleksitet med tanke på behovene til de innsatte. I tillegg kommer ledelseperspektivet, som er en bit for seg selv. Det er kjempespennende, men det hele var nok mer komplekst enn det jeg så for meg da jeg begynte.

Tett overvåket

Frem til 1975 hadde Norge egne ungdomskolonier for mindreårige som begikk kriminelle handlinger. Bastøy, kjent fra filmen «Kongen av Bastøy» var et av disse stedene. Fra 1975 og frem til ungdomsenheten ble åpnet i Bergen fengsel i 2009, ble barn plassert i fengsel sammen med voksne.

Etter at Barnekonvensjonen ble tatt inn i norsk lov, fikk Norge massiv kritikk for denne praksisen. Den kom etterhvert i strid med både norsk lov og konvensjonene som Norge er forpliktet til å følge.

Fra 2005 lette myndighetene etter måter å møte denne kritikken. Tilbudet til de få barna som var i kriminalomsorgen ble spisset og slik kom en ungdomsenhet opp som en alternativ løsning. Opprinnelig ble det foreslått seks enheter rundt om i landet, men dette ble senere redusert til to enheter med tilsammen åtte plasser – fire i Bergen og fire på Eidsvoll. I dag er seks av disse plassene fylt.

I andre nordiske land blir slike ungdomsenheter formelt sett lagt under barnevernet. England har institusjoner som blir driftet av sikkerhetsselskap som ikke har den samme forankringen i offentlige myndigheter.

Ingen andre land har samme modell som Norge. Derfor får de hyppig besøk fra andre land som Sør-Afrika, Chile, Canada, England, Romania, Russland og Moldova. Nå i april kommer delegasjoner fra Abu-Dhabi og i mai får de besøk fra Shanghai.

Ungdomsenheten i Bergen har også jevnlig besøk fra ulike instanser som Sivilombudsmannen og sentrale myndigheter som skal passe på at ingen regler blir brutt.

– Hvordan er det å bli overvåket så tett?

– Det er bare kjekt. Som leder kan jeg se at behovet for å bli sett er viktig. Man må kunne forsvare hvorfor vi er til og at de ressursene som bevilges blir brukt på en forsvarlig måte.

Skummel utvikling

Før lovverket ble innstrammet i 2009 var det mange flere barn og unge i fengsel enn det Norge hadde kapasitet til. I dag er det større bruk av samfunnsstraff og nye straffereaksjoner som Ungdomsstraff og Ungdomsoppfølging som skal følge opp flere av de barna som ungdomsenheten fikk inn tidligere.

Barna som havnet i ungdomsfengselet da det først ble opprettet var dømt for trusler, grove ran – gjerne mot andre barn, ruskriminalitet, mye vinning, noen voldssaker og noen sedelighetssaker. Nå opplever derimot fengselslederen at barna blir dømt for å ha utført enda grovere kriminelle handlinger, blant annet voldssaker og drap.

– Utviklingen er både betenkelig og skremmende. Det finnes heller ingen gode grunner som kan forklare utviklingen. Paradokset er da at man har en velment intensjon om å redusere antall barn i fengsel og heve terskelen for å fengsle barn. Men når barn først kommer i fengsel, slår pendelen voldsomt tilbake når kriminaliteten er så grov at tiden barna må sone blir mye lenger, forklarer Omdal.

I noen av sakene ungdomsfengselet i Bergen har hatt, er det snakk om 11 års fengselsstraff for en 15 eller 16 åring. Hvis ikke fengselet har kapasitet til å følge opp når barna blir voksne, havner de i voksenfengsel fra og med fylte 18 år.

Marerittet

Det har vært episoder hvor Omdal har fått telefon en fredagskveld eller har våknet lørdag til en beskjed om at det har vært en hendelse i fengselet. Det kan være utagering, fysiske konfontasjoner og muntlige trusler.

I slike tilfeller hender det at ansatte må ty til tvangsmidler. Belteseng er det mest inngripende, men det har ungdomsfengselet aldri hatt bruk for. Sikkerhetscelle og skjermingsrom har de derimot måtte ta i bruk i korte perioder.

– Terskelen for å bruke disse virkemidlene er svært høy, mye høyere enn hos voksne innsatte. Vi går alltid en ekstra runde for å se om det er absolutt nødvendig. Det er marerittet at noen, ansatte eller innsatte, skulle bli skadet. Heldigvis har vi hatt lite av det.

– Er jobben som leder for et ungdomsfengsel vanskelig?

– Alle som jobber her er bevisste på at når vi sjekker ut om dagen og går ut porten, så må vi skru av jobben så godt det lar seg gjøre. Stort sett klarer jeg det, men i perioder kan det være så mye som skjer, både med hensyn til innsatte som sliter eller ansatte som har det hektisk.

– Har du noen gang angret på at du har blitt værende i jobben?

– Nei, det har jeg ikke. Snarere tvert imot. Angeren kommer kanskje dersom man blir for komfortabel og mener man kan faget godt nok. Som leder her har jeg mye frihet til å videreutvikle det faglige. Å informere om hvordan vi drifter enheten, er spennende. Det er, og skal være, kontroversielt. Samtidig skal vi være trygge på at vi utfører oppdraget med respekt.

En tålmodig leder

Selv om Omdal ikke har daglig kontakt med de innsatte, prøver han å ha en relasjon til dem og være tilgjengelig. Han forklarer at for mange av barna er det viktig å få tid sammen med ledelsen. For han er det også viktig å vite at det han forteller om fengselet har rot i virkeligheten, slik at det ikke bare blir en teori om en slags ideell verden som de ønsker, men ikke klarer å være.

– Det er viktig for dem at jeg er en leder som ser dem, snakker med dem og kjenner dem. De må føle at de kan snakke med meg når jeg besøker dem. Det er viktig for dem at jeg ikke er en person som sitter langt borte og ikke bryr meg om dem, men at jeg er en som ser deres behov.

– Hva slags type leder er du?

– Jeg er nok en tålmodig leder. En som gir folk opplevelsen av å kunne påvirke egen hverdag og forhåpentligvis en som bruker kompetansen til de som er i personalet. Jeg prøver å rekruttere inn ny kompetanse som kan tilføre gruppen som helhet noe.

Når gruppen med innsatte endres, endres også personalet. Noen ungdommer er mer traumatisert, har et høyere lidelsestrykk og føler belastningene tyngre – da må fengselet ha en personalgruppe som forstår denne adferden.

I et vanlig fengsel må innsatte tilpasse seg det tilbudet fengselet har. Men når en ungdom kommer inn i ungdomsenheten, må personalet tilpasse seg det behovet ungdommen har.

– Døren min er alltid åpen. Det å være en tilgjengelig leder som tar tak i tingene; varsel om ukultur, ryktespredning, interne retningslinjer som sklir ut og ta ting med en gang er viktig, slik at det ikke utvikler seg.

Inngår veddemål

For Omdal er det viktig å føle at han faktisk utgjør en forskjell for barna i fengselet. Målet er å få dem til å koble litt av den krisen de er inne i, lage mat sammen, spille fotball og inngå veddemål med dem.

Han forteller om den gangen han inngikk et veddemål med en innsatt jente hvor han selv skulle springe 20 runder i luftegården dersom hun klarte å gå eller løpe 20 kilometer på tredemølle i løpet av en uke.

– Det klarte hun, så da måtte jeg ut i regnet. Ho stod og talte runde på runde. Det var stas. Selvfølgelig er det knallgøy når sjefen må ut å løpe i regnet. Det var et høydepunkt. Det å ikke skulle sitte på et overordnet nivå og være bedre enn alle andre, å være på lik linje og snakke med dem, det er fasinerende og givende.

– Klarer du å møte de kriminelle barna uten fordommer?

– Det var noe av det som fasinerte meg mest fra dag én. Mange av de som blir fengslet som er under 18 år, leser man ofte om i media før de kommer hit. Da leser man om «gjerningspersonen» som har vært med på det drapet eller det ranet, forteller han.

Alt de ansatte vet, er at om tre timer kommer vedkommende inn, og alt de vet om vedkommende er bare det som har stått i media. Etterhvert som de blir kjent med personen, setter de gjerne gjerningspersonen litt til side.

– Vi jobber med personen og forsøker å se egenskaper, hva de sliter med og som kan være utfordrende. Men ikke minst leter vi etter det positive, som at de kan være kjempegode på å spille trommer, kjempegode i sport eller interessert i mat. Det er egentlig mye normalitet her.

Han forklarer at dette samfunnsoppdraget går ut på å bli kjent med personen bak gjerningene og hjelpe vedkommende med å få et bedre liv og redusere risikoen for at han eller hun skal komme i konflikt med loven igjen. Det er det som er bestillingen.

– De skal ut herifra og bli en eller annen sin nabo en eller annen gang. Fordelen er at de innsatte er unge. Da har de en bedre sjanse til å få orden på livet sitt. Fysiologisk er det fordeler ved at hjernen deres er ennå ikke er ferdig utviklet. Det er mulig å påvirke dette frem til midten av tjueårene.

Tenke utenfor boksen

Fengselslederen forklarer at mange nok er skeptiske til å jobbe med «farlige barn» eller de er negative til at barn i det hele tatt skal være i fengsel. Derfor er det viktig å stille kontrollspørsmål når de rekrutterer ansatte i fengselet.

– Hvilke egenskaper ser du etter når du rekrutterer ansatte?

– Det må være noen som passer inn. Vi er opptatt av å ha en åpenhet på jobb, å ha folk som kan tenke utenfor boksen og som tør og utfordre og være fleksible. Noen som ikke er helt rigide i forhold til regelverket. Folk kan heller ikke være så innstilte på å skulle hjelpe at de mister den profesjonaliteten som vi er nødt til å ha for å kunne ivareta oss selv. Det er en balansegang.

Selv var kriminal-karrieresporet litt tilfeldig for juristen. Han har spesialfag som ikke er i nærheten av det han jobber med i dag, nemlig selskapsrett. Dette var før han fant ut at strafferett var mer spennende. I Stavanger fengsel forstod han at kriminalomsorgen var som en liten familie. Det var også her han fikk det beste rådet opp gjennom karrieren fra sin tidligere sjef:

– Han sa at «du må alltid være i bevegelse. Du må ikke stoppe opp og være fornøyd der du er. Du må videre».

Frem til nå har Omdal fulgt dette rådet. Selv om han har vært i ungdomsfengselet i ti år, føler han ikke at han har stått i ro.

– Tanken kommer derimot titt og ofte. Men ting skjer her hele tiden; nye problemstillinger og nye ungdommer. Det er ennå ikke kjedelig. Jeg har friheten til å finne ut av ting selv og være kreativ. I tillegg har vi en ledergruppe som er gode på samhandling og faglig videreutvikling.

Gjøre en forskjell

Som på alle andre arbeidsplasser, oppstår det også konflikter blant ansatte i fengselet. Her er Omdals strategi å ta tak i konflikten tidlig, ha god kommunikasjon og snakke med alle involverte. Å oppdage tilløpet til konflikten før den slår fullt ut er helt avgjørende.

– Det er klart at en krevende del av lederrollen er håndtering av personalkonflikter. Man må være bevist på at man har en rolle og at det er ikke personlig. Det er en forventing til meg som leder at de samtalene må vi ta.

– Hva er det du finner triggende med å lede?

– Det er muligheten til å kunne påvirke, å gjøre en forskjell og styre. I det offentlige er det mye fokus på å drive mer effektivt, budsjettene går ned mens forventingene og kravene går opp. Hvordan skal du ruste og tilpasse organisasjonen til å møte en større leveranse med mindre ressurser?

– Har makt noe med det å gjøre?

– Ja, det kan det ha, men samtidig, spesielt i det offentlige, har man partssamarbeidet. Du er nødt til å ha de ansatte og organisasjonene med for å kunne gjøre de store endringene. For å kunne opprettholde et godt arbeidsmiljø må det være enighet om hvor vi skal. Samspillet og ha den dialogen med partene og sørge for at folk har det bra på jobb, må ligge i bunn.

Vil bli Facebook-venner

I perioder kan det være tøft å være fengselsleder når man vet at ansatte eller innsatte har det vanskelig. Omdal forklarer at det er dette som er mest belastende med jobben.

– Har du noen gang vært redd på jobb?

– Nei, det har jeg ikke. Som leder tror jeg at ungdommene vet at jeg er en som sitter på mye makt. De vet at jeg kan vende tommelen opp dersom de spør om ting og til syvende og sist så kan jeg vende tommelen ned dersom de spør om ting. De lar nok ikke frustrasjonene gå utover meg. Da jeg fikk barn, fikk jeg gratulasjonskort og bamser med hjem. Det er mer avdelingspersonalet som får kjenne på trykket når det står på.

Selv om Omdal har en god tone med de innsatte, er han bevisst på å ikke snakke for mye om privatlivet sitt utenom det at han selv har barn.

– Jeg har fått henvendelser på sosiale medier etter at innsatte er løslatt hvor de ber om å bli venner med meg. Når kona får samme henvendelsen, begynner jeg å tenke litt. Da må jeg ta kontakt med vedkommende å si at vi ikke har mulighet til det. Vi avslår aldri bare uten videre. Vi forklarer at dette kan vi ikke gjøre i kraft av den jobben vi har og prøver å skape en forståelse for det.

– Hva gjør du for å koble helt av?

– Da er jeg fotballtrener. Da er fokuset på tjue ti år gamle jenter som suser over banen og ikke noe annet sted, sier Omdal mens han låser inn sin egen sikkerhetsalarm og gjør seg klar for å dra for dagen.