Norges første kommunale toppleder med innvandrerbakgrunn

«Hvordan ville du ha reagert på at sjefen din var en kvinne?»

Dette var et av spørsmålene Ayub Tughra ble stilt under et andregangs jobbintervju til en lederstilling for et par år siden.

– En etnisk nordmann ville aldri blitt stilt et slikt spørsmål. Det ironiske er at sjefen min på det tidspunktet var en kvinne, svarer bydelsdirektøren med et brydd smil.

Dagens Perspektiv møter den travle, nyoppnevnte bydelsdirektøren i Grorud på Ammerud, hvor bydelsadministrasjonen holder til. Han mimrer over noen av de mindre hyggelige intervjurundene han har vært med på i jobbsammenheng.

Mannen som intervjuet ham for noen år siden forklarte at de ønsket å stille det spørsmålet fordi Tughra hadde vokst opp i en mannsdominert kultur i hjemlandet Afghanistan.

– I hans hode verdsetter ikke menn fra Afghanistan kvinner. Han tok ikke det faktum at jeg hadde bodd i Norge i nesten to tiår og gått på skole her under vurdering. Ifølge han, undertrykker alle med min bakgrunn kvinner.

Hudfargen, aksenten og bakgrunnen til Tughra har ført til noen rare og fordomsfulle spørsmål opp gjennom årene på veien mot toppjobben.

– Blir du ikke sint og vil forsvare deg i slike situasjoner?

– Jo, men da hadde jeg bare ødelagt for meg selv. Det har aldri vært et alternativ å la meg provosere eller bli irritert. Man har jo fremdeles et håp om å få jobben, men samtidig vil jeg ikke jobbe med slike mennesker. Jeg tenker for meg selv: «Synd for dem».

Sjonglert to jobber

Ayub Tughra har det siste året sjonglert rollen som både økonomisjef og midlertidig bydelsdirektør etter at Øystein Eriksen Søreide overraskende sa opp jobben før åremålet hans gikk ut i fjor høst. I september overtok Tughra toppjobben på åremål i seks år.

– Jeg har hatt veldig lange dager. Heldigvis er barna mine så store at de klarer seg selv. Men når jeg er hjemme, kobler jeg helt ut. Det siste året har vært veldig krevende, men jeg har fått veldig god hjelp på hjemmebane fra min kone.

Avgjørelsen til Eriksen Søreide kunne ikke kommet på et verre tidspunkt. Det var midt i budsjettplanleggingen og lokalvalg. Bydel Grorud fikk inn et helt nytt bydelsutvalg som alle måtte ha opplæring.

– Det passer aldri bra når sjefen plutselig slutter, men dette var ekstremt dårlig timing. Begge stillingene er veldig krevende, så det var en travel tid, forklarer Tughra.

Prosessen med å finne en ny bydelsdirektør tok ikke tre til fire måneder slik administrasjonen hadde forventet. På grunn av covid-19, strakk ventetiden seg over et helt år.

Tughra hadde selv aldri forventet å stige så raskt i gradene i bydelsadministrasjonen. Han var den ferskeste av direktørene, men hadde som sin fordel at han jobbet tett på alle avdelingene.

Han tok jobben som økonomidirektør i bydelen fordi han hadde et ønske om å utvide horisonten. Denne stillingen innebar også virksomhetsstyring og ansvar for HR-avdelingen.

Før dette jobbet han som økonomisjef i Plan- og bygningsetaten i Oslo. På det tidspunktet var det en fjern tanke å bli etatsleder.

– Jeg skjønte at mulighetene for å utvikle meg som leder var bedre i denne organisasjonen. Ti år som økonomisjef var nok.

Enkel lederstil

– Plutselig ble du leder for 1200 mennesker. Hvordan er du som leder?

– Jeg har en enkel lederstil. Jeg lytter til folk og er tålmodig. Det er min styrke. Men bare fordi jeg lytter til folk, betyr ikke det at jeg nødvendigvis gjør som de ønsker. Har de gode ideer, blir de vurdert.

Hans mål er å involvere folk. Avgjørelser er ikke kun basert på hans egne ideer, men også innspill fra andre, spesielt de som er ute i felten og har nærkontakt med innbyggerne i bydelen.

– Det er de som gjør jobben. Jeg prøver å tenke langsiktig og være strategisk.

– Du står nå midt i budsjettplanleggingen og en pågående pandemi. Det kan bli rift om ressursene. Hvordan takler du konflikter?

– Før jeg går direkte inn i konflikten for å prøve å finne permanente løsninger, oppfordrer jeg alltid partene til å finne egne løsninger. Hvis man «vedtar» enkle løsninger, har problemene en tendens til å blusse opp ti ganger sterkere. Det viktigste er å komme til bunns i problemet.

På flukt

Livet til trebarnsfaren har ikke alltid vært like rosenrødt. En desemberdag i 1999 ankom han Norge sammen med konen og datteren på fem måneder. Foreldrene hans kom like etter. Hele familien måtte flykte fra hjemlandet Afghanistan i frykt for forfølgelse av terrorgruppen Taliban.

Faren til Ayub var tidligere minister i Nord-Afghanistan som i årevis kjempet mot terrorregimet til Taliban. Tughra var selv politisk engasjert fra tidlig alder og ble med i et ungdomsparti som kjempet mot terrorgruppen.

På et tidspunkt innvandrete Taliban regionen deres. Mange kjente til familien Tughra og hva de kjempet for, derfor ble de tvunget til å flykte til nabolandet Pakistan. Her måtte de skjule identiteten sin. Kun en håndfull mennesker viste hvem de var.

Familien søkte beskyttelse gjennom FN og fikk kort tid etterpå brev fra den norske stat som sa seg villig til å gi dem beskyttelse.

– Jeg valgte ikke Norge, men jeg var heldig når Norge valgte meg.

Alt han viste om Norge på det tidspunktet hadde han lært fra geografitimene på skolen. I Afghanistan blir Norge beskrevet som landet med seks måneder dag og seks måneder natt. Folk tror det er helt mørkt halve året og helt lyst halve året.

Det skulle heller ikke bli lett å få med foreldrene. Ayub måtte «tvinge dem med seg». Faren på sin side var fast bestemt på å dø i hjemlandet. Staten Norge ville også splitte opp foreldrene og småbarnsfamilien da de kom til Norge. Noen skulle til Trondheim, de andre til Ålesund. Dette fikk Ayub satt en stopper for. Alle endte opp på Sunnmøre.

– Jeg ankom Ålesund i desember, og det var mørkt. Veldig mørkt. Jeg så ikke sola på tre måneder. Det var regn, storm, snø og mørkt. Jeg tenkte «hva har vi gjort nå?», sier han med et smil.

– Men for første gang på lenge kjente jeg på en indre ro. Jeg sov om natten. Tankene om at en bombe ville treffe huset vårt, at noen ville komme og drepe oss eller at vi ble forfulgt var borte.

Å lære alt på nytt

Mange spør Tughra hva som var de største forskjellene mellom Norge og Afghanistan. Til det spørsmålet rister han bare på hodet. – Ingenting er likt, utbryter han med hendene i været.

Han måtte lære alt på nytt igjen. Ikke bare er norsk et vanskelig språk å lære for folk som kommer fra Midtøsten, men systemet, normene og samfunnsstrukturen er også helt annerledes.

Et eksempel han forteller om handler om å reise med buss. I Afghanistan snakker man med hverandre på bussholdeplassen. Bussen stopper på alle holdeplasser uten at man må strekke ut hånden eller trykke på stopp-knappen. Folk på busen fjerner veskene sine fra nabosetet uten at man trenger å spørre om det er ledig. Alt dette er ikke tilfellet i Norge.

– De to første årene i Norge var ekstremt vanskelige. Det er ikke lett å skulle lære alt på nytt.

Han har konkludert med at den norske kulturen fungerer best i Norge og den Afghanske kulturen fungerer best i Afghanistan.

Norge som land scorer høyt på individualistisk og feministisk kultur. Omsorg, varme og det å ta vare på hverandre står sterkt i samfunnet. I afghansk kultur er det motsatt. Landet scorer høyt på kollektivistisk og maskulin kultur. Folk snakker om «vi» og ikke «jeg». Makt og myndighet er tydelig og står sterkt i samfunnet.

– Det er lang vei til makten. En sjef er en sjef i Afghanistan. Det er sjefen som bestemmer nesten alt. I Norge er sjefen en del av teamet. Det samme gjelder familielivet. Det er én som er sjefen i familien i Afghanistan. I den feministiske kulturen er alle i familien med på å bestemme. Alle har rett til sin mening. I kollektivistisk kultur tenker man på storfamilien – ikke bare din nærmeste familie, men tanter, onkler og besteforeldre. Det er store kulturelle forskjeller mellom landene.

26 år gamle Tughra kunne ingenting om disse forskjellene da han ankom landet. Det som reddet ham var nysgjerrigheten.

– Jeg var veldig nysgjerrig på alt, og da prøver man å lære mer. Hvis man ikke er nysgjerrig, får man ikke motivasjon og da lærer man ingenting. Er du ikke nysgjerrig, tar du alt for gitt.

Vanskelige dialekter

Tughra hadde studert fire år for å bli arkitekt før han kom til Norge. Han hadde et år igjen for å bære yrkestittelen. Planen var å fortsette på utdanningen, men det han tidligere hadde studert, ble ikke godkjent i Norge. Han måtte tilbake til startgropa. Valget falt på økonomistudier, som han tenkte var en fin kombinasjon med arkitektur.

Før han kunne sette i gang med studier, måtte han på norskkurs for å lære språket. Etter seks måneder følte han at han mestret det norske språket i klasserommet og meldte seg på eksamen. Læreren mente han hvertfall måtte gå ett til to år til. Men eksamen ble bestått med glans.

Det han ikke innså på norskkurset var at han kun snakket med folk som var på samme språklige nivå som han.

– Alle bruker de samene ordene og da var det enklere å kommunisere med folk. En samtale bestod av spørsmål som «Hva heter du, hvor kommer du fra, hvor gammel er du?».

Da han fikk jobb som portør etter norskkurset og ble spurt «ka du hete», skjønte han ingenting. Dialekt var ikke noe de hadde lært om på norskkurset.

– Jeg kan le av språkforvirringen i dag, men det var ikke morsomt da jeg ikke forstod hva folk snakket om. Portør-jobben var kjempefint med gode kollegaer og bra arbeidsmiljø. De hjalp meg med å forstå systemet. De tilbudte meg fast stilling, men jeg valgte å ikke ta den fordi jeg ønsket å studere og få meg kontorjobb. Det var ikke drømmen å bli portør. Det var ikke den jobben jeg ville ha resten av livet.

Følte seg knivstukket

Familien til Tughra var en av de første flyktningfamiliene i Ålesund. Kommunen viste ikke hva de skulle gjøre med dem fordi de ikke hadde nok erfaring.

På den tiden måtte man troppe opp på rådhuset for å komme til sosialkontoret å be kontanter hver 14. dag hvis man ikke hadde fast inntekt.

– Turen til sosialkontoret drepte meg nesten. Jeg følte meg som en tigger. De stilte meg mange spørsmål hver gang og det var vanskelig å forklare dem hvorfor jeg var i den situasjonen jeg var. Det føltes verre enn å bli knivstukket 10.000 ganger i hjertet. Å si «jeg vil ha penger» er de vanskeligste ordene jeg noen gang har ytret.

Etter seks måneder fikk småbarnsfaren praksisplass på sykehuset som portør gjennom Nav. Noe han selv beskriver som et stort steg opp fra sosialkontoret. I 2001 fikk han tilbud om et vikariat i samme jobb.

– Endelig tjente jeg mine egne penger, sier han med et smil.

Et år senere kom tilbudet om fast jobb. Det takket han han altså nei til. Han var ærlig og fortalte dem at drømmen var å studere økonomi og at han ikke ville si opp en fast jobb etter seks måneder hvis han kom inn på studiet.

– Det hadde vært juks. Men det var en skummel avgjørelse. Jeg var ikke sikker på om jeg fikk studieplass eller om jeg kom til å klare å studere på norsk. Jeg måtte ta norsktest tre ganger før jeg fikk en høy nok score for å kunne søke høyere utdanning i Norge.

Presset seg til bristepunktet

Gleden var stor den dagen Tughra fikk vite at han var kommet inn på studiet. Denne lykkefølelsen skulle derimot bli kortvarig. Ingenting av det foreleserne snakket om ga mening for Tughra.

– De profesjonelle, økonomiske begrepene gikk meg over hodet. På toppen av det kom de forskjellige dialektene. Jeg måtte lære meg alle ordene på nytt og satt der med en persisk og en engelsk ordbok. Etterhvert ble jeg syk fordi jeg presset meg for hardt.

For en utlendig fra Afghanistan som er eldre enn de andre var det også vanskelig å finne tilhørighet og venner i klassen som han kunne gjøre gruppearbeid sammen med.

– Det var en indre kraft som gjorde at jeg ikke ga opp. Alternativet var å være portør, renholder eller kjøre taxi resten av livet. Det er ingenting galt med disse yrkene. De har viktige funksjoner i samfunnet. Men for meg, var det ikke riktig valg. Jeg hadde større ambisjoner. Det var disse ambisjonene som ga meg energi.

Hver dag han kom hjem til familien og så datteren sin tenkte han «jeg må gjøre noe av meg selv slik at hun skal bli stolt av meg».

– Jeg ønsket at hun skulle stå sammen med klassekameratene sine og snakke høyt om pappaen sin. Det tvang meg til å fortsette på studiet.

Ting ble bedre i løpet av andreåret og selvtilliten vokste. Karakterene begynte å reflektere innsatsen og i løpet av det siste året behersket han språket og fikk seg venner. Til slutt klarte han å fullføre bacheloren med gode karakterer og drømmen om kontorjobb var et hakk nærmere.

Måtte brenne alle broer

Planen til Tughra frem til han begynte å studere var hele tiden å returnere til Afghanistan når ting hadde roet seg.

En analyse fra Statistisk sentralbyrå viser at 123.500 norske borgere som opprinnelig var utenlandske statsborgere, har flyttet fra Norge. Mange har valgt å dra tilbake til hjemlandet eller til et engelskspråklig land.

– Den viktigste avgjørelsen jeg tok da jeg begynte å studere, var å glemme Afghanistan. Glemme tanken på å dra tilbake. Håpet jeg hadde om at ting ville bli normalt igjen i hjemlandet visnet. Det er det vanskeligste man kan gjøre.

Nettverket hans, barndomsvennene og søsknene var igjen.

– Jeg måtte brenne alle broene som hadde ført meg til Norge slik at det ikke var noen mulighet for å returnere. Det var helt forferdelig.

Tanken på å dra videre til et engelskspråklig land har aldri vært tema etter at han kom til Norge.

– Har du forståelse for at andre i din situasjon returnerer eller dropper ut av utdanningsløp?

– Det handler om indre motivasjon. Jeg var nok heldig som hadde en god grunn til å studere. Jeg hadde studert før, kunne engelsk veldig bra og var godt kjent med datamaskiner. Det er ikke alle flyktninger som kommer til Norge som har disse fordelene og samme grunnlag som meg. Terskelen for å ta høyere utdanning er større for de som aldri har gått på skole før. Det er også vanskeligere for de som er ferdig utdannet og som har jobbet flere år i et annet land som jurist, men som ikke kan jobbe som det i Norge, å sette seg på skolebenken igjen.

Inspirere ungdom

Etter å ha fullført bachelorgraden reiste Tughra og hele familien til Kristiansand. Der fullførte han en mastergrad og fikk jobb som økonomirådgiver i Søgne kommune. Etter noen år fikk han sin første lederjobb som økonomiansvarlig i bydel St. Hanshaugen.

– Syns du det er merkelig at vi ikke har mer mangfold i statlige topplederlederjobber?

– Det er litt rart. Samtidig er det litt stas å være den første kommunale topplederen med innvandrerbakgrunn. Det beste med å være den første er at jeg kan motivere og inspirere andre med min bakgrunn til å satse. Mange tror at de ikke får en god jobb i Norge fordi de er utlendinger. De har møtt på hindringer og problemer, og så gitt opp.

I jobbannonser kommer det gjerne en oppfordring om at personer med flerkulturell bakgrunn burde søke. Mange virksomheter har også en kvote hvor de skal ta inn et bestemt antall søkere med innvandrerbakgrunn.

– Alle de strukturelle mekanismene er på plass, men kulturen skurrer fremdeles. Arbeidsgivere kan være redde for å rekruttere noen som snakker med aksent fordi de er bekymret for om vedkommende vil tilpasse seg arbeidsplassen og miljøet. I en slik vurdering er ikke selve arbeidsoppgavene relevante.

Han ser tydelig at det fremdeles eksisterer fordommer mot innvandrere og enkelte religiøse miljøer.

– Disse fordommene er ødeleggende, understreker han i en alvorlig tone.

Den andre siden av problemet handler om at folk med innvandrerbakgrunn ikke jakter toppjobbene. De fleste har gitt opp, ifølge bydelsdirektøren.

– Jeg klarer ikke kvitte meg med aksenten, men jeg snakker bra norsk. Hver gang jeg har fått avslag på en jobb har jeg selvsagt blitt skuffet, men jeg har ikke gitt opp. Jeg tenker heller at de gikk glipp av en god ressurs. Jeg skulle ønske flere andre også tenkte slikt.

Så seg selv i speilet

Tughra ser at er at det er mange ungdommer som går rundt med negative tanker om egne muligheter. Hans mål er å kunne inspirere ungdommer som er født og oppvokst i Norge med foreldre som har innvandret til å ha karriereambisjoner.

– Hvorfor skal de sitte med en tanke om at de ikke vil lykkes i arbeidslivet bare fordi de ser litt annerledes ut enn majoriteten? De er født og oppvokst i Norge, sier han oppgitt.

Noe av det som irriterer bydelsdirektøren mest, er folk som spør andre- eller tredjegenerasjonsinnvandrere hvor de kommer fra. Det mener han er ødeleggende for mange.

– Jeg prøver å fortelle dem at de er en del av dette samfunnet. De må ta sin egen rolle. Ingen vil gi dem det gratis. Det spiller ingen rolle hvor foreldrene eller besteforeldrene kommer ifra.

– Har du selv opplevd å få støtende kommentarer?

– Det er alltid noen få som prøver å ødelegge for mange andre. Tusenvis er glad for at jeg har fått denne jobben jeg har nå, men det vil alltid være noen få som er misfornøyde. De bryr jeg meg ikke om. Jeg ville ikke ødelegge alle de positive reaksjonene jeg får fra dem som er glad i meg.

Blendahvitt på toppen

– Har du hatt noen forbilder i livet?

– Min egen refleksjon i speilbildet, sier han med et glis og ler.

– Det var ingen med min bakgrunn som har gjort det jeg klarte å oppnå da jeg var yngre. Politikken er annerledes. I Norge har vi noen profilerte politikere med innvandrerbakgrunn, som Abid Raja og Hadia Tajik. Men en ministerjobb er ikke permanent

I den kommunale og statlige administrasjonen i Norge ser man sjeldent noen toppledere med innvandrerbakgrunn.

I september skrev Aftenposten at bare 1 av 185 toppbyråkrater har ikke-vestlige navn. Den ene toppbyråkraten som skiller seg ut i statistikken til Aftenposten er ekspedisjonssjef Omar Dajani i Finansdepartementet, som har en far fra Palestina og en norsk mor.

– Vi har ikke kommet lenger i 2020, men vi skal ikke stoppe opp nå. Både staten og kommunesektoren mangler toppledere med innvandrerbakgrunn. Jeg er den eneste kommunale topplederen i Norge med innvandrerbakgrunn. Jeg kjenner på ansvaret, sier Tughra.

– Tror du datteren din er stolt av deg i dag?