Traumer i barndommen setter spor i hjernen

Det er lett å overføre vonde opplevelser til egne barn. Torunn Støren, psykologispesialist ved Traumeklinikken i Oslo, veileder foreldre som har blitt utsatt for traumer i egen oppvekst, i håp om at de selv skal bli bedre rustet til å lykkes i rollen som foreldre. De aller fleste foreldre har et genuint ønske om gi barna sine en trygg og god oppvekst, men Støren forteller at det likevel er slik at noen har et dårligere utgangspunkt for å klare det enn andre.

– Atferden vår er jo basert på det vi har lært i vår egen oppvekst; vi gjentar måter å føle på og være på hvis vi ikke stopper opp og reflekterer rundt det. Det er absolutt mulig å gjøre ting annerledes, men da må vi ha en bevissthet rundt det.

Et traume kan forstås som dramatiske og skremmende hendelser, med trussel om død eller alvorlig skade for sin egen del eller hos andre. Den ene kategorien av traumer handler om enkelthendelser, for eksempel ran eller ulykker. Den andre kategorien kjennetegnes av alvorlige, gjentatte og vedvarende traumatiske hendelser. Traumer i barndommen, utført av barnets omsorgspersoner, vil ofte falle inn under denne kategorien. Eksempler på slike traumer kan være seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold eller rusmisbruk hos foreldre.

Det vonde går i arv

På Traumepoliklinikken er de spesielt opptatt av å hindre at det vonde går i arv.

– Når vi vokser opp er det veldig mye vi skal lære: å regulere følelsene våre, få tillit til at jeg er bra nok og en visshet om at andre er til å stole på – egentlig helt grunnleggende antakelser om den verdenen vi lever i. Ved barndomstraumer ser vi imidlertid at denne læringen er hemmet ganske tidlig, sier Støren.

Hun legger til at dette ikke bare gjelder måten vi tenker, føler, erfarer og lærer på, men at det også påvirker nervesystemet.

– Mener du at barndomstraumer skaper endringer i hjernen?

– Ja, vi pleier å snakke om «den tredelte hjernen». Tidlige traumer kan påvirke utviklingen av hjernens «laveste» nivå – hjernestammen – som er ansvarlig for å regulere våre mest basale behov; som regulering av pust, søvn, temperatur og sult- og metthetsfølelse. Traumer vil også ha konsekvenser for den delen av hjernen vi kaller Det limbiske system, som er hjernens senter for følelsesregulering. Skader i dette området vil igjen skape forstyrrelser på hjernens «høyeste» nivå; det vil føre til endringer i kognisjon, altså tankene våre, og hvordan vi setter sammen erfaringer, opplevelser og følelser til en meningsfull helhet.

Støren forklarer at dette ofte vil resultere i at ens væremåte og emosjonelle reaksjoner er preget av såkalte forsvarsmekanismer, for eksempel at man preges av redsel og unngåelse. I tillegg kan det å bli utsatt for traumer i barndommen gjøre at man lærer noen grunnleggende antakelser om at «verden er farlig» og at «andre ikke vil meg vel»

– Det kalles tankefeller, og når man strever med slike tanker kan det være vanskelig å hindre at dette overføres til barna. Hvordan skal man lære barnet sitt at det er trygt å bevege seg ut i verden, hvis man selv tenker at det er et farlig sted?

– Ikke glem omgivelsene

Anne Inger Helmen Borge er professor ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket mye på resiliens; hvorfor noen barn i risikogrupper får problemer, mens det går bra med mange andre. Hun er opptatt av omgivelsene barna lever i, og mener dette er viktig når man skal prøve å forstå hva som overføres mellom generasjoner.

– Jeg stusser alltid når man sier «gå i arv». For dette handler jo egentlig ikke om genetikk eller direkte nedarving. Problemet er når fattige og belastende miljøer går i arv; man burde snu på det, og heller tenke at de utfordringene foreldre med traumer fra egen barndom møter handler om at det er et belastende miljø som går i arv. Det er langt farligere enn den genetiske arven.

For å forstå hvorfor disse foreldrene strever må vi forstå hvilke sosioøkonomiske variabler som er i sving. Borge setter det litt på spissen:

– Tenk deg en ung mor – som for så vidt kan ha opplevd traumer i barndommen – som lever i et belastet bomiljø uten utdanning eller fast inntekt. Hva utgjør den største risikofaktoren for at foreldrerollen blir vanskelig? Man kan tenke seg at konteksten hun lever i utgjør en større risikofaktor enn hvorvidt hun har opplevd traumer i barndommen.

– Det er veldig lett å kun tenke «innad» i familier og glemme alt rundt. Men det er ikke til å komme utenom at vi blir født inn i en gruppe, med visse betingelser for hvordan livet vårt vil utvikle seg.

Forskning på risikofaktorer knyttet til det å vokse opp i lavere sosioøkonomiske miljøer stemmer godt overens med det Borges resonnement. Ifølge Folkehelseinstituttet utgjør det å vokse opp i en familie med lav sosioøkonomisk status en forhøyet risiko for alt fra dårlig fysisk og psykisk helse til rusmisbruk, mishandling og overgrep.

Uløselig dilemma

Vi vil aldri kunne trekke et helt tydelig skille mellom hvordan vi påvirkes av gener kontra miljø. Likevel vet man en del om hvilke barndomstraumer som med rimelig sikkerhet vil kunne virke inn på foreldrerollen; å vokse opp i familier uten forutsigbarhet, med alvorlig omsorgssvikt, er en kjent risikofaktor.

– Vold og seksuelle overgrep vil påvirke hvordan man løser det å være foreldre, sier Torunn Støren.

– Men på tross av dette er det likevel en del som får det til like godt som andre foreldre. Vi kan aldri komme dit at «fordi du har opplevd det, så vil du aldri klare dette…». Men vi kan ha en hypotese om at «det har vært vanskelig, så hva vil du trenge for å løse dette på en god måte…?».

– Så det er større risiko knyttet opp mot det å oppleve traumer i egen familie enn andre typer traumer?

– Ja, det tenker jeg. De verste traumene handler om repeterte, gjentakende traumer i nære relasjoner – for eksempel overgrep. Da oppstår det en konflikt og et uløselig dilemma hos barnet, fordi omsorgsgiver både er overgriper og den som skal beskytte barnet mot det som er farlig, sier Støren, og minner om at traumer kan påvirke barnets hjerne og generelle utvikling.

Overbeskyttende versus fraværende

Mange av foreldrene som får veiledning på Traumepoliklinikken sliter med at de veksler mellom å være for overbeskyttende eller for fraværende når det gjelder å fange opp og respondere konsistent på barnets behov. Denne vekslingen kan ofte forklares med at mange preges av automatiske traumereaksjoner – som kamp eller sinne, flukt eller frykt, kollaps eller nummenhet. Overbeskyttelse springer ut av et forsøk på å unngå at noe vondt skal skje med barnet, mens fravær av respons kan bunne i et ønske om å «herde» barnet mot potensielle farer og gi utslag i vansker med å trøste og gi omsorg.

Å være fraværende betyr ikke nødvendigvis at man ikke er fysisk tilstede. Det kan like gjerne være at man søker lite blikkontakt med barnet, eller at man unngår ubehagelige situasjoner.

– Hvis man har blitt utsatt for mye sinne i barndommen og oppdager sinte følelser i seg selv i møte med barnet, så kan det skape mye skam. Da kan det fort oppstå en overkompensering, der man prøver å ikke bli sint og for eksempel unngår å sette grenser, forteller Støren.

– Da kan vi hjelpe dem med å forstå hvilke følelser det er som vekkes i dem og gi dem noen verktøy for å kunne håndtere dette på en bedre måte.

De jobber blant annet med pusteteknikker og forståelse av sanser. Det skaper bevissthet og senker aktiveringsnivået.

Regulering via refleksjon

Et lite barn er ikke i stand til å selv regulere følelsene sine, foreldrene regulerer barnets følelser ved å trøste, klemme og bysse. Etter hvert lærer barnet å trøste seg selv – de har sett og erfart hvordan foreldrene hjelper dem. Hvis man ikke lærer dette når man er barn – slik tilfellet er ved alvorlig omsorgssvikt – er det imidlertid vanskelig å lære det bort til egne barn. For å kunne hjelpe barnet sitt til å regulere følelser, er man nødt til å kunne regulere seg selv.

Støren forteller at dette er noe de jobber mye med sammen med foreldrene. Nøkkelen ligger i refleksjonen: De øver på å reflektere over hvilke erfaringer som virker inn på hvordan de forholder seg til barnet og hvilke følelser, tanker og kroppslige fornemmelser som vekkes.

– Her på huset kaller vi det «å øve i fredstid». Foreldrene må få hjelp til å regulere seg selv; både gjennom refleksjon og ved å lære seg nye ferdigheter som de kan bruke i konkrete situasjoner.

Hun legger til at veldig mange av de uønskede følelsene de kjenner på – for eksempel sinne – og atferden det fører til, handler om automatikk.

– Og da må vi gå inn, både i forkant og etterkant, for å forstå hva som skjer og på den måten kunne gi dem noen nye verktøy for å mestre situasjonen bedre.

Det er helt normalt å ville beskytte barnet sitt fra de farene man selv ble utsatt for i barndommen. For noen kan det imidlertid føre til at de blir overveldet av redsel i hverdagslige situasjoner. Noen kan oppleve å bli «lammet» av frykt når barnet skal gå til skolen – og da vil det være vanskelig å lære barnet at det å bevege seg ut i verden er trygt. Da gjelder det å prøve å forstå hvorfor redselen er så sterk – hvilke opplevelser er det som dukker opp, hvilke følelser vekkes og er dette egentlig en farlig situasjon? Det vil også være viktig å finne noen konkrete verktøy man kan bruke neste gang situasjonen oppstår; det være seg å noen ha veldig faste rutiner på morgenen eller en avtale om å ringe en venn etter at barnet har dratt, slik at man får noe annet å tenke på.

De gode erfaringene

Professor Anne Inger Helmen Borge løfter frem betydningen av det å videreføre hverdagslykken og konkrete erfaringer til nye generasjoner.

– Jeg begynner å skjønne viktigheten av begrepet «å gi barnet erfaringer». Det er hverdagslykken og de ekstra erfaringene som overføres til neste generasjon; barna lærer hvilke erfaringer som skal tilhøre barndommen. Og den kunnskapen henter de frem igjen når de selv blir foreldre. Slike erfaringer kan være noe så enkelt som å vite at man lærte seg å svømme i tidlig skolealder, eller at man har fått erfare hvor spennende det kan være å dra på tivoli om sommeren.

For foreldre som ikke kan lene seg på slike erfaringer fra sin egen oppvekst, er det imidlertid ikke alltid like enkelt å vite hvilke erfaringer som hører til en god og trygg barndom.

Borge synes derfor at Osloskolens satsning på vennegrupper er et ypperlig tiltak for de som mangler slike erfaringer. En slik gruppe består av fire-fem barn – fordelt av kontaktlærer – som møtes én gang i måneden. Hensikten er at barna skal være sammen utenfor skolen slik at de blir bedre kjent. Det kan hindre at barn faller utenfor og vil forhåpentligvis skape hyggelige og sosiale aktiviteter for barna og deres familier.

– Vennegruppene skal selvfølgelig tjene flere funksjoner, men de kan brukes som en arena der foreldre med gode hverdagserfaringer fra egen oppvekst kan vise de foreldrene som har et litt dårligere utgangspunkt hvilke erfaringer som er viktige å gi videre. Noe så enkelt som å foreslå å dra i svømmehallen sammen kan ha stor betydning for de som har det ekstra vanskelig.

– Tør jeg å be om hjelp?

Foreldre som har opplevd mye vondt i egen barndom vil bære det med seg gjennom hele livet. Noen kjenner på sinne, andre på redsel, noen klarer ikke å sette ord på hva de føler og noen preges av skam. Torunn Støren vet om mange foreldre som er redde for å fortelle om at de selv ble utsatt for overgrep, fordi de er redde for at andre skal tenke at de er overgripere selv.

– Det kan også være vanskelig å ta imot hjelp til å mestre foreldrerollen fordi det oppleves som en slags bekreftelse på at man ikke har klart det godt nok, sier psykologen.

Professor Borge erfarer at alle mennesker som befinner seg i en sårbar posisjon kan føle på redsel for å si ifra eller be om hjelp, fordi de er usikre på hvilke reaksjoner de vil møte. Å få støtte fra andre vil imidlertid være positivt for de fleste.

– Og så skal vi huske å ikke bare fokusere på fortiden og det som har vært, men å holde fast ved ønsket om å se fremover. Det er viktig.