Venezuelas kollektive ­depresjon

Han besøkte sin venns leilighet i sekstende etasje. Plutselig smøg han seg ut på balkongen. Han løftet de smale beina over balkongrekkverket og tok sitt siste åndedrag av den milde januarluften. Så ut over byen Valencia som glitret med hundretusenvis av vinduer foran fjelltoppenes blå silhuetter. Så slapp han taket.

Luis Noguera var 52 år gammel og lærer ved kunstskolen i Caracas. Den økonomiske krisen som har utarmet Venezuela de siste fem årene, forvandlet ham til en psyksisk nedbrutt mann. Depresjonen hans ble ikke behandlet, fordi psykiatriske mottak kollapser og fordi mangelen på legemidler er kritisk. Til slutt ga han opp livet. I løpet av 2017, året som akkurat var avsluttet da Luis Noguera begikk selvmord, hadde en alarmerende mengde landsmenn gjort det samme.

Da Marianella Guevara, Luis Nogueras beste venn i 35 år, fikk telefonen med beskjeden om at han var død, husket hun hvordan han hadde beskrevet plutselige panikkanfall. Hvordan han tre måneder tidligere hadde sagt at han var besatt av en mørk tanke om å dø.

– Jeg er sikker på at han ikke ville tatt livet sitt dersom han hadde fått hjelp til å komme seg ut av den psykotiske krisen. Luis trodde på livet og på Gud. Han trengte antidepressiva og antipsykotiske medisiner, men han tjente en venezuelansk minstelønn og en pakke med medisin koster mer enn det, sier hun.

Det er ettermiddag og i bakgrunnen jamrer bilhorn og bussmotorer. Marianella Guevaras dachs bykser i de kraftige vindene fra Det karibiske hav, som befinner seg noen mil unna. Her, utenfor hjemmet hennes i Caracas sentrum, demonstrerte hundretusenvis av mennesker mot den venezuelanske regjeringen våren 2017. Marianella Guevara pleide å gjemme seg i sin manns mørkerom når tåregass trengte inn gjennom vindusrutene.

Noen ganger sendte hun meldinger til Luis Noguera, som bodde i et nabolag hvor det ofte var stridigheter.

– Luis var redd av seg. Han absorberte sinnsstemningnene rundt seg, som den følsomme kunstnersjelen han var. Til slutt orket han ikke lenger å bli værende i Caracas og dro til hjembyen sin. Han trodde han skulle jobbe der, at han skulle leve av kunsten sin, maleriene sine. I stedet fikk han større vansker med å forsørge seg, sier Marianella Guevara, og fortsetter:

– I løpet av sitt siste leveår mistet Luis femten kilo. Av sult. Vanskelighetene med å få tak i mat og medisiner, urolighetene i gatene – det utløste noe i ham som endte i en alvorlig depresjon.

De sterke vindene i Caracas bærer ikke bare på fuktighet fra havet. De tynges av sorgene fra barna, hvis lek handler om å lete etter mat. Fra de gamle som ble etterlatt da sønnene og døtrene deres forlot landet. Den venezuelanske hyperinflasjonen er en av de verste i verdenshistorien, og i slutten av august gikk det med 200 minimumslønninger for å dekke én families matbehov. Ifølge FN flykter rundt fem tusen mennesker fra Venezuela hver dag.

Resten blir værende, i et fryktens land. Etter at den økonomiske krisen begynte, har kriminaliteten skutt i været og Caracas anses i dag som verdens farligste by. Regjeringen har slått ned på flere forsøk på statskupp det siste året. For den venezuelanske befolkningen ser fremtiden ut til å bli mer usikker for hver dag som går. Samtidig er uro og angst tabubelagte følelser.

Marianella Guevaras tanker spinner fremdeles rundt alt hun ikke gjorde for å hjelpe vennen sin.

– Luis nevnte bare selvmordtankene sine veldig kort. Og jeg svarte at han var gal, sier hun.

I løpet av det året som har gått etter Luis Nogueras død, har psykisk sykdom sakte inntatt den offentlige debatten, takket være ideelle organisasjoner og folk som prøver å sette søkelys på de økende selvmordstallene. En av disse er psykologen Yorelis Acosta. Hun er ansatt ved CENDES Research Center ved det største universitetet i Caracas, Universidad Central, og jobber med å kartlegge de psykologiske effektene av Venezuelas økonomiske og sosiale krise.

Ifølge Yorelis Acosta pleide la alegria, livsgleden, å være et kjennetegn ved Venezuela. Da hun begynte å stille folk spørsmål om deres mentale tilstand for tre år siden, var sorg, sinne og frykt blant de vanligste svarene.

– I år fant jeg andre følelser. Forvirring, intens lidelse, apati. For oss venezuelanske er dette følelser vi ikke er vant til å håndtere. Når alle i din nærhet føler på oppgitthet, blir det enda vanskeligere å se løsninger. Se deg rundt. Du kan se landets krise i folks ansikter, sier hun.

Yorelis Acostas kontor ligger i et nabolag som nesten er dødsstille. Litt nedover den svingete asfaltveien kan man se et glimt av byens likhus. Ifølge Yorelis Acosta leveres det minst to selvmyrdede kropper dit hver dag. Dette tilsvarer det nasjonale gjennomsnittet for 2012, ifølge Venezuelas statistiske sentralbyrå.

– Det finnes ingen offisiell selvmordsstatistikk, eller rettere sagt, den har vært tilbakeholdt av regjeringen siden 2013. Men det finnes tilstrekkelig med bevis for at Venezuelas hyperinflasjon forårsaker to ting: For det første, at venezuelanerne forlater landet. For det andre, at mennesker tar sine egne liv, sier Yorelis Acosta.

Informasjon som er samlet inn av ideelle organisasjoner peker i samme retning. I begynnelsen av året skapte organisasjonen Det venezuelanske voldobservatoriet overskrifter etter at de hadde undersøkt antall selvmord i staten Mérida i 2017. De fant at antallet var det høyeste på 30 år. Ifølge barnerettighetsorganisasjonen Cecodap økte selvmordsraten blant landets mindreårige med nesten en femtedel i løpet av 2017.

I oktober rapporterte amerikanske Bloomberg, med henvisning til data fra eldreorganisasjonen Convite, at andelen selvmord blant eldre i Venezuela hadde økt med 67 prosent samme år. Bloomberg News hadde også mottatt en politirapport som viste at 133 personer tok sitt eget liv i Caracas mellom juni og juli 2017. Til sammenligning ble 788 selvmord offisielt registrert i hele Venezuela i 2012.

Psykiateren Ernesto Rodríguez ser hvordan den desperate situasjonen i samfunnet har gjort psykisk friske syke og psykiske syke enda sykere.

– Fremfor alt er det flere mennesker som ber om hjelp for depresjon og angst. Mange av dem kommer fra andre offentlige institusjoner som har kollapset eller lagt ned, sier han.

Mangel på utstyr og tomme medisinlagre har tvunget leger til å skrive ut tusenvis av syke de siste årene. Ifølge en uttalelse en talsmann fra den den venezuelanske legeforeningen har gitt til den spanske nyhetsavisen ABC, har rundt 26.000 leger forlatt landet. Som leder for den psykiatriske avdelingen ved universitetssykehuset Central i Caracas, må Ernesto Rodríguez nå avvise mange av pasientene i døren.

– Hver dag må jeg nekte syke sengeplass på grunn av overbelegg. Saken forverres av det faktum at det bare er akuttmottaket som mottar pasienter. Slik har det vært etter at poliklinikken vår ble nedlagt i juli, sier han.

Sykehuset var en gang et av de mest overdådige sykehusene i Sør-Amerika. Sykehusbygningen ble, som en del av universitetet, tatt inn i verdenskulturarven i år 2000 på grunn av sin modernistiske arkitektur. Ernesto Rodríguez husker tiden da syke valfartet hit fra hele Latin-Amerika. Fremdeles bærer området på utsiden av bygningen preg av fordums stolthet, med flaggstenger som står på rekke og rad sammen med vaiende palmer.

Men nå vokser ugresset vilt rundt palmenes røtter. Innenfor sykehusveggene hersker mørket. Ernesto Rodríguez forteller at avdelingen mangler 25 lyspærer. Han har redusert antallet sengeplasser til halvparten, ettersom ett av to toaletter har vært ute av drift i et år. Det er ikke lenger verken sengetøy eller rennende vann tilgjengelig for de innlagte.

Likevel er det mest alvorlige problemet tilgangen på legemidler, sier Ernesto Rodríguez.

– I fire år har vi hatt svært lite psykofarmaka til pasientene, men situasjonen har forverret seg dramatisk det siste året. På sykehusapoteket finner jeg maks ett av hvert tyvende legemiddel vi trenger. Uten å vite hva og når.

Omtrent en gang i kvartalet tar han bilen og kjører til organisasjonen Acción Solidaria, et av flere private initiativer som donerer medisiner fra Europa, USA og Canada. I løpet av de knappe fire timene per dag som organisasjonen holder åpent, kommer det flere hundre mennesker. De frivillige som jobber der løper mellom konstant ringing fra dørklokken, de fire telefonene og det halvtomme lageret.

Mellom 2016 og 2018 økte antallet telefonhenvendelser fra 300 til 3.000 per måned, ifølge lederen for Acción Solidarias. De må avvise halvparten, fordi de de ikke har nok medisin på lager. De praktiserer nå mindre leveranser, én lastebil av gangen, for å unngå oppmerksomhet fra regjeringen som kan føre til at donasjonene stoppes.

President Nicolás Maduro har kategorisk avvist internasjonal humanitær hjelp for å motvirke «avhengighet av utenlandske interesser». I november ble en leveranse med medisiner fra Leger uten grenser til Ernesto Rodríguez sitt sykehus stanset. Sykehusledelsen publiserte noen dager senere en uttalelse hvor det blant annet het at «Venezuela har tilstrekkelig med ressurser til å anskaffe alle de medisinene som befolkningen trenger.»

Venezuelas sosialdepartement har ikke offentliggjort noen statistikk over mangel på legemidler siden 2015, men ifølge blant annet den frivillige organisasjonen Convite ligger den på 90 prosent. De fleste venezuelanske legemiddelprodusenter, som i stor grad er statseide, er nedlagt som følge av den økonomiske krisen. Ubetalt gjeld til utenlandske legemiddelleverandører har ført til at leverandørene enten slutter å betjene bestillingene fra Venezuela, eller at de krever direkte betaling i dyr utenlandsk valuta.

– Når vi avdelingsledere uttaler oss om medisinmangelen, svarer ledelsen at økonomiske sanksjoner og blokkeringer fra Vesten er årsaken, sier Ernesto Rodríguez.

Kollapsen i den psykiatriske helsetjenesten tynger også ham. Han tynges av å se pasientene sine langsomt brytes ned av depresjoner, tvangstanker eller vrangforestillinger. Det tyngste, sier han, er at de fleste hadde vært i stand til å leve et normalt liv, dersom de bare hadde fått behandling.

De som har råd søker seg videre til private institusjoner. El Cedral-klinikken i Caracas er en slik klinikk, beliggende i en frodig bakgård med snirkelrabatter og parasollbekledde kafébord. I november 2018 kostet en sengeplass rundt seks venezuelanske minimumslønninger per natt. Kostnadene må pasientene dekke av egne lomme, fordi privat helseforsikring ikke dekker psykiske lidelser.

Klinikkens sjef, Jesús Córdova, sier at han alltid finner medisiner til pasientene sine. Dyrt og til uforutsigbare priser, men han finner dem.

– Jeg er veldig sta. Når en pasient kommer hit, ofte fra offentlige sykehus, er vi deres siste håp – så for meg er det det umulig å si at det «har vi ikke». Jeg ringer rundt til apoteker og et nettverk med personer som selger medisiner for dollar fra Panama, USA, Europa. Hvor mye koster det? Her er medisinene.

Stadig færre av har råd til å kjøpe de medisinene Jesús Córdova finner. Som et alternativ har flere de siste årene valgt å lindre symptomene sine ved hjelp av klinikkens spesialitet, elektrokonvulsiv behandling. Jesús Córdova forklarer at antallet forespørsler om slik elektrosjokkbehandling ble fordoblet i 2017, til omtrent 200 per måned.

Dette endret seg i august, etter at den venezuelanske regjeringen nedskrev valutaen og økte den lovbestemte minstelønnen 60 ganger. Resultatet ble at inflasjonen nådde nye høyder. Prisene per elektrosjokkbehandling, som tidligere var relativt stabile, har økt to og tre ganger i måneden og etterspørselen er redusert.

Samtidig begynte Jesús Córdova å oppleve død i et tempo han ikke hadde opplevd før.

– Jeg kan si det slik. Fra september tok samtlige av våre fem pasienter med depresjoner livet sitt i løpet av seks uker, sier han og fortsetter:

– Pasientene har ikke råd til behandling lenger. De må velge mellom å kjøpe mat og å kjøpe medisiner, og de føler seg som en byrde for familiene sine.

En av hypotesene til forskeren Yorelis Acosta er nettopp at mangelen på psykofarmaka og psykologisk hjelp holder på å gjøre Venezuelas kollektive depresjon til et masseselvmord. Hun snakker på radio, tv og i aviser om viktigheten av å løfte stigmaet rundt selvmord, å tillate seg å gråte og å snakke om mørke tanker.

– For noen uker siden, etter at jeg hadde snakket på radio, mottok jeg en e-post fra en som sa at han hadde tenkt å ta livet sitt. Han skrev at han skiftet mening da han hørte meg fortelle om depresjon og selvmordstanker, han takket meg, og spurte hvor han kunne få hjelp til å snakke om følelsene sine, sier hun.

Psykologistudenter fra universitetet der hun jobber har startet sitt eget terapimottak og åpnet en hjelpelinje én dag i uken. Terapitimene er billige og i noen tilfeller gratis. Lignende initiativer har blitt igangsatt av Psykologer uten grenser og den venezuelanske psykologforeningen.

Men frvillighetsinitiativene når fram til en forsvinnende liten andel av befolkningen.

Hver dag letner Marianella Guevaras’ samvittighet seg en tanke, på grunn av innsikten om at hun ikke kunne gjort mer for Luis. All tid og energi går nå med til å ta vare på moren, som har Alzheimers, og som også trenger antidepressiva og antipsykotiske medisiner.

– Apotek-turneen slutter aldri. En gang besøkte jeg elleve apotek i løpet av én dag. Det har blitt en nasjonal sport, sier hun og ler mørkt.

Noen ganger ber Marianella Guevara en venn om å ta med medisiner hjem når han er på jobbreiser i Mexico. Stedatteren hennes er farmasøyt i Spania og sender pakker med preparater som folk har reklamert på, eller som er i ferd med å gå ut på dato.

– Nå har vi alle medisinene bortsett fra én. Om seks måneder vil resten av medisinene ta slutt, og da vet jeg ikke hva som kommer til å skje. Jeg gir moren min en del av den foreskrevne dosen, og deler tablettene slik at de varer lenger, sier hun.

Marianella Guevara sier at hun som følge av hendelsene rundt henne lider av en dyp depresjon. Hun får panikkanfall og blir paralysert på en måte som er ny for henne. For å ha råd til psykofarmaka til moren avstår hun fra sine egne antidepressiva, men en gang spurte hun organisasjonen Acción Solidaria om hjelp.

– De svarte at lageret var tomt.

Oversettelse fra svensk til norsk: Ine Julia Rojahn Schwebs