Velferd under press

Publisert: 27. mai 2014 kl 09.40
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

Det oppstår med jevne mellomrom en offentlig debatt om den norske velferdsstatens (manglende) bærekraft. Økonomiske framskrivninger peker ubønnhørlig i retning av store underskudd dersom «ingenting gjøres». I utgangspunktet virker dette kanskje litt rart, ettersom de samme framskrivninger gjerne legger til grunn at vi kommer til å bli rikere og rikere, og at det private forbruket vil øke kraftig over tid.



Det er altså ikke mangel på samlet velstand som truer velferdsstatens bærekraft. Problemet er at framtidas inntektsvekst ikke uten videre vil «havne» der utgiftsbehovene vokser.



Grunnen til at velferdsstaten kommer under press er særlig knyttet til fire utviklingstrekk:

Saken fortsetter under annonsen



  1. Demografi: Endringer i befolkningssammensetningen innebærer at det over tid blir stadig flere som skal forsørges av velferdsstaten relativt til antallet yrkesaktive som skal finansiere den. I utgangspunktet kan vi håpe på at dette kompenseres av at hver yrkesaktive person blir mer produktiv. Utfordringen består i så fall først og fremst i at behovet for omdirigering av ressurser – fra der de opptjenes til der de trengs mest – blir mye større enn før. Vi må sørge for at den økte verdiskapningen faktisk benyttes til å dekke velferdsstatens økte behov, uten at man samtidig kveler insentivene til å skape disse verdiene.

  2. Baumols lov: Lønnsveksten i offentlig sektor vil over tid overstige produktivitetsveksten i denne sektoren. Ikke fordi offentlig sektor er mindre effektiv enn privat sektor, men fordi det offentlige har ansvaret for oppgaver som i sin natur er arbeidskraftintensive, og som det er vanskelig å effektivisere. For å skaffe nok arbeidskraft må offentlig sektor likevel matche lønnsutviklingen i privat sektor. Dermed blir offentlige tjenester dyrere og dyrere for hvert år. Produktivitetsvekst i andre næringer blir omgjort til kostnadsvekst i arbeidsintensiv tjenesteproduksjon.

  3.  Krav om standardforbedringer: Ettersom levestandarden generelt sett øker vil folk flest ønske (forlange) høyere standard også på offentlige tjenester – som omsorg, helse, og utdanning.

  4. Det grenseløse Europa: Fri bevegelse av arbeidskraft innebærer at velferdsrettigheter kan tjenes opp i ett land – men høstes i et annet. Det kan gi høy etterspørsel etter velferd fra de mest sjenerøse velferdsstatene – slik som Norge.



Kutt i velferden?


Saken fortsetter under annonsen

Må vi belage oss på å kutte i velferden? Ikke nødvendigvis. Folk flest ønsker jo tvert imot bedre offentlige tjenester og velferdsordninger – ikke dårligere. Politikkens oppgave må være å sørge for at folks ønsker og prioriteringer blir virkeliggjort, ikke å motarbeide dem. Men vi kan heller ikke fortsette akkurat som før.  Da vil velferdsstaten enten gå mot uhåndterlige budsjettunderskudd eller mot stadig større misnøye med offentlige tjenester. Hvis velferdsstaten skal bestå må den fornyes og/eller sikres et sterkere finansieringsgrunnlag. Jeg tror det blir behov for tre typer reformer.



Skatt og brukerbetaling



Saken fortsetter under annonsen

For det første må vi sørge for at pengene finner veien dit de trengs mest. Det finnes to måter å gjøre dette på: Mer brukerbetaling for offentlige tjenester og/eller høyere skattenivå. Sannsynligvis må vi gjøre begge deler for å få regnestykket til å gå opp i praksis. Men høyere skatt og økt brukerbetaling er isolert sett upopulært. Og dagens regjering har til og med lovet å redusere skattenivået, noe det åpenbart ikke finnes noen økonomisk dekning for på lang sikt.



Det er dessverre litt for lettvint å vri seg unna de vanskelige valgene ved å hevde at skattelettelser er vekstfremmende eller at velferdsstatens utfordringer kan løses med effektivisering eller «kutt i unødvendig byråkrati». Alle er selvfølgelig for effektivitet og mot unødvendig byråkrati. Men urealistiske forventninger om effektivisering og vekst kan lett bli en strategi for å stikke hodet i sanden – og bør ikke være noe alternativ til en ansvarlig budsjettpolitikk.



Flere i arbeid

Saken fortsetter under annonsen


Den andre typen reformer handler om å gjøre velferdsstaten mer arbeidsorientert. De tunge demografiske trendene tilsier at vi vil trenge alle gode krefter i arbeidslivet, også personer som på grunn av sykdom eller funksjonshemning har nedsatt arbeidsevne. I framtidas velferdsstat bør tilbud om passiv trygd være erstattet av tilbud om inntekt gjennom tilrettelagt arbeid. Reformer i denne retningen kan bidra til å mobilisere store arbeidskraftressurser og heve livskvaliteten for de mange som i dag stenges ute fra arbeidsmarkedet, og – ikke minst – gjøre velferdsstatens inntektssikring mindre attraktiv for dem som egentlig er i stand til å greie seg selv.



Minstestandarder


Saken fortsetter under annonsen

Den tredje typen reformer handler om å forebygge «velferdsshopping» og sosial dumping i et åpent europeisk arbeidsmarked. For Norges del kan dette best gjøres ved å sørge for at det finnes effektive minstestandarder for lønn og arbeidsvilkår. Det vil sørge for at arbeidskraften som vandrer til Norge kommer fordi den representerer en kompetanse vi trenger og en produktivitet som matcher det norske lønnsnivået. Og ikke fordi norske arbeidsgivere kan skaffe seg billig arbeidskraft ved i neste omgang å sende store deler av regningen til velferdsstaten.



Av Knut Røed, seniorforsker, Frischsenteret, Universitetet i Oslo



Denne Velferdkommentaren sto på trykk i Velferd 3-2014. Elektronisk utgave er tilgjengelig her.