Ny teknologi og inkluderingens dilemma

Publisert: 2. oktober 2016 kl 12.00
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

Innovasjon i velferdsstaten er på alles lepper. I omsorgstjenestene foregår det en velferdsteknologisk revolusjon. Eldres evne til å bo tryggere i eget hjem forlenges. Ny teknologi gjør at elever med funksjonshemninger og lærevansker kan få dramatisk økt læringsutbytte. Innenfor helse- og rehabiliteringstjenester gjør nye teknologier det mulig å motivere og involvere den enkelte pasient sterkere i egen helbredelse og utvikling.

«Når det letes etter nye teknologiske løsninger må disse ta utgangspunkt i relasjonen mellom den enkelte og de omgivelsene som potensielt er begrensende.»

Optimistiske vinder blåser. Det er store forhåpninger knyttet til at eldre og funksjonshemmede, gjennom ny teknologi, skal oppleve større mestring i eget liv, og ved dette, at vårt velferdssamfunn kommer nærmere idealet om alles likeverdige deltakelse og inkludering på alle arenaer.

Mestring og likeverdighet

Mange av disse teknologiske løsningene er langt fra å være tatt i bruk i ordinær tjenesteyting. Løsningene foreligger som idéer på tegnebrettet, som prototyper og konsepter. Det vil ta tid med utprøving og forbedring, mye vil gå galt underveis og mye læring vil bli gjort.

Spørsmålet er hvordan vi skal tenke om teknologiens rolle i slike, litt diffuse, utviklings- og innovasjonsprosesser – når vi egentlig skal oppnå to målsettinger samtidig: Vi skal oppnå at individer med funksjonsnedsettelser mestrer hverdagslivet, en skole- eller arbeidssituasjon, på mest mulig vanlig måte, og vi skal oppnå at individer med utfordringer opplever at denne økte mestringskapasiteten bidrar til et mer likeverdig medborgerskap.

Saken fortsetter under annonsen

To måter å tenke på

I de velferdsteknologiske utviklingsprosessene møtes to tradisjoner i tenkningen om forholdet mellom funksjonstap og teknologiske løsninger. Innenfor hjelpemiddeltradisjonen sees funksjonstap som en kroppslig mangel. Et hjelpemiddel forstås som et middel som hjelper den enkelte til å kompensere for denne mangelen.

Underforstått, hjelpemiddelets (eller teknologiens) rolle er å sette individet i stand til å fungere mest mulig normalt. Målet for videre utvikling er å komme nærmere en fullstendig normalitet.

«Hvor begrensende det er for et individ å være avhengig av rullestol, er bestemt av fortauskantens høyde og dørenes bredde.»

Og det er slett ikke ufornuftig å tenke som en ingeniør: Man har en idé om hvordan man mener noe bør fungere (for eksempel en menneskekropp), og stilt ovenfor en konkret person som har en funksjonssvikt, så gjelder det å lete etter en løsning som gjør at svikten ikke blir en hemning eller barriere for vanlig, normal, ordinær, adferd.

Innenfor den andre tradisjonen, som vi forbinder med universell utforming, er utgangspunktet det motsatte. En funksjonshemning er ikke knyttet til kjennetegn ved det enkelte individ, men først og fremst et forhold mellom den enkeltes kapasiteter og de fysiske omgivelsenes utforming.

Saken fortsetter under annonsen

Hvor begrensende det er for et individ å være avhengig av rullestol, er bestemt av fortauskantens høyde og dørenes bredde. Det er boligens egenskaper som bestemmer hvor lenge en person med kognitiv svekkelse kan bo trygt i eget hjem.

Det er måten skolen underviser alle elevene på som er bestemmende for om den blinde eller døve blir ekskludert. Brukes tavle, blyant og papir settes de utenfor. Brukes pc og digitaliserte metoder blir det ikke så viktig lenger om man ikke ser eller hører.

«Alle samfunnets arenaer skal utformes slik at alle gis de samme reelle mulighetene til å virkeliggjøre de livene de selv ønsker å leve.»

Endret forståelse

Denne spenningen mellom å forstå funksjonshemning som et kjennetegn ved den enkelte person eller som et forhold mellom person og omgivelser har vært erkjent innen den sosialpolitiske debatten i et kvart århundre nå. Det er bred faglig enighet om at målet om alle menneskers fullverdige deltakelse i samfunnet fordrer at vi forlater den kroppsfikserte, medikaliserte oppfatningen, og heller legger til grunn den relasjonelle forståelsen.

Alle samfunnets arenaer skal utformes slik at alle gis de samme reelle mulighetene til å virkeliggjøre de livene de selv ønsker å leve.

Saken fortsetter under annonsen

Jeg er ikke overbevist om at de fagmiljøer som i dag driver den velferdsteknologiske utviklingen har tatt inn over seg denne endringen i forståelse av funksjonshemning. Fortsatt er det et betydelig fokus på å utvikle hjelpemidler som kompenserer den enkelte for en kroppslig funksjonssvikt.

Må ta utgangspunkt i relasjoner

Innsikten fra sosialfagene er at den elev eller student som ruller inn i klasserommet på selv den mest avanserte rullestol, omgitt av hjelpemidler som teknologisk setter eleven i stand til å nyttiggjøre seg undervisningen på linje med andre, likevel vil tiltrekke seg oppmerksomhet fra andre.

«De gode teknologiske løsningene for personer med særlige utfordringer må komme som en ønsket og intendert bieffekt av nye løsninger for alle.»

Svært mange hjelpemidler er svært synlige (og ikke alltid like estetisk pent utformet). Paradokset er at jo mer avanserte de blir, jo mer oppmerksomhet får man, og jo mer oppmerksomhet man tiltrekker seg, jo sterkere oppleves følelsen av å være annerledes. Nå kan mindre synlige hjelpemidler selvsagt være en løsning på dette. Ingen kan se programvaren man benytter i sin pc, og dagens høreapparater lar seg knapt skille fra andre ørepropper.

Det viktigste er likevel at teknologiutviklingen tar til seg innsikten fra den sosialvitenskapelige forskningen om funksjonshemmede. Når det letes etter nye teknologiske løsninger må disse ta utgangspunkt i relasjonen mellom den enkelte og de omgivelsene som potensielt er begrensende.

Saken fortsetter under annonsen

Løsninger for alle

Nettbank er en god løsning for alle som hadde problemer med å få rullestolen inn i den fysiske bankbygningen – fordi teknologien endrer relasjonen mellom bank og kunde. Mye bedre og billigere enn å bygge rullestolrampe ved baktrappen.

Læringsteknologi må utvikles og anvendes slik at lærerne underviser med ny teknologi som gjør at alle elever får større læringsutbytte. De husene vi skal bo lenger hjemme i når vi blir gamle må bygges om og utstyres med teknologi som gjøre at alle opplever seg tryggere.

De gode teknologiske løsningene for personer med særlige utfordringer må komme som en ønsket og intendert bieffekt av nye løsninger for alle. Først da vil ny teknologi bidra til målet om et samfunn for alle.

 

Av Kåre Hagen, senterleder, Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus

Saken fortsetter under annonsen