Annonse
Foto: Illustrasjon: Jrcasas/Dreamstime
Velferdkommentaren

Arbeidet adler mannen?

Hvordan skal vi forstå arbeid? Arbeid defineres gjerne som motsetning til leik og spill og assosieres ofte med tvang eller i alle fall ufrihet.
 
Hva er det som skiller tvangsarbeid fra vanlig arbeid og hva er det som gjør å spille fotball til et arbeid? Er å gjøre lekser det samme som arbeid eller er det slaveri – ja hva er forskjellen på arbeid og slaveri?
Målsettingen om hele folket i arbeid er ­fullstendig løgnaktig.

Ordentlig arbeid

I Romania, der jeg tilbragte et begivenhetsrikt år, mente mine rumenske venner at kroppsarbeid og arbeid som produserte nyttige gjenstander var det eneste som kunne regnes som arbeid. Lærere, forfattere, journalister etc. drev ikke med arbeid – iallfall ikke ærlig arbeid.
 
Andreas Hompland forteller den samme historien fra Norge på 1950-tallet: Når mor mi blei spurt av folk i dalstrøka innafor kva det var eg dreiv på med, svarte ho: «Nei, Andreas har aldri hatt noe ordentlig arbeid». Eg hadde gått på skule og universitet i mange år; eg skreiv i aviser og blader og snakka i radio; eg hadde vore forskar. Men ikkje noe av det var «ordentlig» arbeid, for det var lite fysisk og produktivt over det.
 
Sigøynerne i Romania, som befinner seg nederst på den sosiale rangstigen og stort sett ble tilbudt tungt og skittent arbeid til lavest mulig lønn, betraktet arbeid som en tvang som brakte mer skam enn ære over arbeideren. Man var sunket dypt hvis man var tvunget til lønnsarbeid.
 
Det tok lang tid før husarbeid ble betraktet som arbeid i Norge, men det er fremdeles ulønnet og bør kanskje heller defineres som slaveri – og er det rimelig å forstå ulønnet virksomhet som arbeid?
 

Hva er arbeid?

Antropologen Cato Wadel, som arbeidet systematisk med å forstå arbeid, forklarte det slik: Arbeid er menneskelige aktiviteter som kan påvises å vedlikeholde, etablere eller endre allment verdsatte institusjoner, enten disse aktiviteter har dette som målsetting eller ikke.
 
Med denne vide definisjonen er det meste av menneskelig virksomhet arbeid: enten det er lønnet eller ulønnet, frivillig eller tvunget.
 
I Norge som i skandinaviske velferdsstater generelt, er arbeid synonymt med lønnsarbeid og nærmest blitt en vei til frelse. Ikke bare vil «alle i arbeid» frelse velferdsstaten, det vil også langt på vei kurere psykiske plager, ensomhet og alkoholisme og skape integrering og samhold.
 
Lønnsarbeidet er altså både en velsignelse for den enkelte, og en nødvendighet for staten.
 

Konkurranse om jobbene

Innvandring har konkurrert ut mange nordmenn på arbeidsmarkedet. Samtidig er arbeidsplasser blitt nedlagt i en rivende fart de siste 20 åra. Med synkende fødselsrater blinker faresignalene, og politikerne utvider pensjonsalderen så flest mulig kan arbeide lengst mulig og få tynet ut sin «restarbeidsevne».
 
På universitetene og i samfunnet generelt legges stadig flere funksjoner over på arbeidere og forbrukere. Vi henter, slår inn og pakker maten vår selv på super’n slik at flest mulig ufaglærte ansatte kan bli overflødige. På universitetene er alle hjelpefunksjoner overtatt av forskerne selv, fra timeregistrering til kopiering og alle typer tidkrevende administrative oppgaver, men administrasjonen bare vokser.
 
Men samme hva som skjer i verden og i Norge er lønnsarbeidet like hellig! Kan det bli mer schizofrent? Hva er det de vil? Og hva vil vi?
 

Et moralsk disiplineringsprosjekt?

Jo Røed Skårderud refererer i en artikkel i Klassekampen 12. september til antropologen David Graeber som argumenterer for at ca. 50 prosent av den globale arbeidstida er bortkastet – overflødig!
 
Hva om arbeidslinja først og fremst er et moralsk disiplineringsprosjekt som går ut på å holde folk lengst mulig i fabrikker, kontorer, klasserom og arbeidsplasser så de ikke finner på no’ tull.
I Norge er arbeid synonymt med lønnsarbeid og nærmest blitt en vei til frelse.
 
For mange år siden laget den tyske filmregissøren Rainer Werner Fassbinder en tysk TV-serie som het 8 timer er ingen dag og som stilte spørsmålstegn ved lønnsarbeidet slik det var organisert og slik det lukket fantasien og muligheten for alternative livsprosjekter.
 
Målsettingen om hele folket i arbeid er fullstendig løgnaktig; som om det fantes arbeid til alle i et land som Norge. I stedet for å innse at de 20 prosent som står utenfor arbeidslivet i dag stort sett vil stå der resten av livet, legger man med et slikt slagord ansvaret over på de arbeidsløse for at de ikke har arbeid.
 

Diskusjon om borgerlønn

Kronisk syke, endel funksjonshemmede, innvandrere og nordmenn uten riktig utdannelse og en rekke andre kategorier har ikke mulighet for å delta i det ordinære arbeidslivet, men må slepe seg gjennom mer eller mindre meningsløse Nav-kurs med konstant dårlig råd.
 
Ufaglært arbeidskraft blir mer og mer overflødig og kommer sannsynligvis ikke til å bli etterspurt i fremtiden.
 
Hvorfor kan ikke kvinner og menn som ikke klarer eller kan kvalifisere seg for arbeidslivet, få lønn og støtte til f.eks. å få barna sine gjennom skolen og livet? Er ikke det å oppdra 5-6 barn f.eks. et arbeid som bør premieres? For ikke å snakke om alle de andre omsorgsoppgavene og mulighetene for meningsfylt virksomhet som finnes.
 
Hvorfor blir ikke mer «frivillig arbeid» lønnet ettersom det er virksomhet som vedlikeholder, etablerer eller endrer allment verdsatte institusjoner?
 
Diskusjonene om borgerlønn er heftige for tiden, og som Hadia Tajik understreket i et innlegg, er et av problemene at det kan undergrave lønnsarbeidet som ideologi. Og det er en av genistrekene ved borgerlønn; det stiller spørsmål ved lønnsarbeidet som moralsk og derved disiplinerende prosjekt. Det blir nok aldri innført!
 
Av Ada Ingrid Engebrigtsen, forsker, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), OsloMet
Annonse
Annonse
Annonse