Annonse
INKLUDERINGSDUGNAD: Regjeringens inkluderingsdugnad virker ikke særlig ambisiøs sett med funksjonshemmedes øyne, skriver Hans Hjellemo i dette debattinnlegget. Bildet viser Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grande under lanseringen av dugnaden i juni. Foto: Jan Richard Kjelstrup/ASD

Debatt​Hele folket i arbeid?

Selv om arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie pålegger staten at fem prosent av alle nyansettelser skal være funksjonshemmede, som en del av Regjeringens inkluderingsdugnad, virker ikke inkluderingsdugnaden særlig ambisiøs sett med funksjonshemmedes øyne.

I midten av november gikk Velferdkonferansen av stabelen i regi av magasinet Velferd, men her var heller ikke funksjonshemmede viet særlig stor plass i det som var tema for konferansen – Hele folket i arbeid.

Regjeringens inkluderingsdugnad griper særlig fatt i to grupper som domineres av ulike diagnoser: Unge folk med psykiske lidelser og innvandrere. 125 millioner kroner er øremerket dugnaden som skal få flere i jobb. Vel og bra.

Norge et diagnosesamfunn

Norge er blitt et diagnosesamfunn, hvor grensene for hva som er normalt snevres sakte inn og hvor psykisk helse er blitt en vekstnæring. Og uten diagnose, ingen ytelser fra Nav. Velferdkonferansen bød da også på noen vitnesbyrd fra mennesker med en psykisk diagnose som hadde kommet seg tilbake i jobb, nærmest mot alle odds.

Dersom det faktisk er diagnosehysteriet som står i veien for å få hele folket i arbeid, er det et paradoks for oss funksjonshemmede som ikke vil noe annet enn å jobbe og delta i samfunnet.

Svært mange av de 85 000 funksjonshemmede som står i kø for å få jobb gjennom skiftende regjeringer, vil slettes ikke være noen diagnose, eller kollektivt bli beskrevet som en.

HEMMELIGHET: Ordningen med funksjonsassistanse, som skal gi assistanse for funksjonshemmede som vil og kan jobbe, er Navs best bevarte hemmelighet, skriver Hans Hjellemo i Uloba i dette innlegget. (Foto: Privat)

Vil bli kvitt diagnosestemplet

Vi er mange funksjonshemmede som daglig sliter med å bli kvitt diagnosestemplet som vi automatisk får, bare fordi vi er funksjonshemmede. Daglig forsøker vi å forklare politikere og andre at vi kun er funksjonshemmede i den grad samfunnet og samfunnets arenaer, herunder en del arbeidsplasser, ikke er tilgjengelige for oss. Likevel går mange av oss gjennom livet med et gruppestempel som syke på grunn av en fysisk funksjonsnedsettelse.

Særlig stigmatiserende er dette for funksjonshemmede som trenger assistanse. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe. Nav har en ordning med funksjonsassistanse, som er assistanse for funksjonshemmede som vil og kan jobbe, og som ønsker å stå i jobb. Likevel er dette Navs best bevarte hemmelighet i den forstand at de fleste i Nav knapt har hørt om ordningen.

Tilsvarende har vi ordningen borgerstyrt personlig assistanse (BPA) som setter funksjonshemmede i stand til å være aktive i samfunnet i utdanning, jobb og fritid. Dessverre forvalter kommunen BPA som en helsetjeneste ut fra en forestilling om at vi er syke, noe vi altså ikke er. Vi er heller ikke for syke til å utdanne oss og til å jobbe.

Ikke noe særlig ambisiøst

Nå er det ikke pent å sette psykisk syke, unge som dropper ut av skolen og innvandrere opp mot funksjonshemmede. Men likevel: Gitt det faktum at vi funksjonshemmede ikke anser oss som syke, burde det være en smal sak å få de fleste av oss sysselsatt dersom inkluderingsdugnaden hadde hatt flere ambisiøse mål på vegne av oss, enn kun fem prosent funksjonshemmede i statlige jobber.

Rett skal være rett: Regjeringen har bevilget penger til 200 nye såkalt varig tilrettelagte arbeidsplasser for funksjonshemmede, og budsjettforliket med Kristelig Folkeparti har økt dette med 500 plasser, men det blir likevel ikke noe særlig ambisiøst over det.

Og som et à propos til arbeids- og sosialministeren; på min arbeidsplass, Uloba – Independent Living Norge er om lag 60 prosent av de administrativt ansatte funksjonshemmede i ordinære jobber.

Annonse
Annonse