Annonse
BAKVENDT NAV-PRAKSIS: Jussformidlingen ser en tendens til at Nav legger negativ vekt på at man har forsøkt å komme ut i ordinært arbeid eller komme tilbake til arbeidslivet ved å ta en ny utdannelse. Foto: Øivind Fjeldstad

Debatt​Norge - et bakvendtland for trygdemottakere

Formålet til Nav og folketrygden er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt til vanskeligstilte og kompensere for blant annet sykdom og skade. Det heter at folketrygden skal «bidra til selvhjelp» med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv på best mulig måte i det daglige1. Det kan stilles spørsmål til hvorvidt formålet er tilstrekkelig ivaretatt i dagens praktisering av Nav-systemet.

Jussformidlingen bistår mange som får avslag i trygderettssaker, deriblant om uføretrygd. To vilkår for rett til uføretrygd er at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er «varig nedsatt med minst halvparten»2 og at man har en «varig sykdom, skade eller lyte»3.

Bestemmelsen tar til orde for at vedkommende må ha en helsetilstand som begrenser personen i det daglige. Denne begrensningen må begrunne et funksjonstap som forklarer en varig reduksjon i inntektsevnen.

Bakvendt praktisering av loven

I Navs eget rundskriv står det at uføretrygden skal legge til rette for at flest mulig skal få bruke den arbeidsevnen de har; det skal være mulig å kombinere arbeid og uføretrygd4.

Likevel ser Jussformidlingen en tendens til at Nav legger negativ vekt på at man har forsøkt å komme ut i ordinært arbeid eller komme tilbake til arbeidslivet ved å ta en ny utdannelse, selv om man ikke har lykkes. Dette medfører at Nav vurderer det slik at en person ikke har behov for støtte, dersom man har vært i stand til å prøve seg ut i andre yrker og utdannelser.

Jussformidlingen synes også at det er uheldig at dagens lovverk stiller et krav til 50 prosent nedsatt inntektsevne.

Vi er kritiske til en slik bakvendt praktisering av Nav-systemet og folketrygdlovens regler. Dette særlig sett i lys av at trygdeytelser skal være tilleggsytelser. Disse skal fungere som en avhjelp i visse situasjoner i livet, for eksempel dersom man har fått sin inntekts- og arbeidsevne varig nedsatt.

Negative konsekvenser av å prøve å jobbe

«Det er uheldig at det får negative konsekvenser for trygdemottakere at man forsøker å bli selvhjulpen uten å lykkes», skriver June Alfheim Einen i Jussformidlingen i dette debattinnlegget.

Trygdemottakere er ikke frivillig syke, og da har man ikke noe annet valg enn å prøve å gjøre sitt beste for å komme ut av situasjonen. Hvem hadde vel ikke prøvd seg i en mindre belastende jobb eller forsøkt å ta en annen utdannelse dersom man hadde fått avslag fra Nav, og familien var avhengig av en inntekt?

Det er uheldig at det får negative konsekvenser for trygdemottakere at man forsøker å bli selvhjulpen uten å lykkes, all den tid dette er noe uføretrygd skal legge til rette for. Dersom dette blir en alminnelig praktisering av Nav-systemet vil dette medføre at trygdemottakere blir brutt ned, istedenfor å bli bygd opp.  Flere vil bli varig syke og være ute av stand til å komme i arbeid, noe som igjen vil føre til at flere søker om uføretrygd eller andre ytelser fra Nav.

Ulik praksis på Nav-kontorene

Jussformidlingen synes også at det er uheldig at dagens lovverk stiller et krav til 50 prosent nedsatt inntektsevne. Kravet innebærer at man mister retten til uføretrygd dersom den nedsatte inntektsevnen ikke er så stor. Drøftelsen beror på en svært skjønnsmessig og helhetlig vurdering, hvilket medfører ulik praktisering hos forskjellige Nav-kontor.

Slik regelverket er i dag virker det som at man tjener på å være passiv.

Jussformidlingen blir kontaktet av mennesker som har fått avslag, til tross for at de har en legeerklæring som viser at inntektsevnen er nedsatt med minst 50 prosent. Nav har egne leger som foretar vurderinger av helsetilstanden til trygdemottakerne. Disse baserer seg på dokumentasjon og ikke på en fysisk behandling av vedkommende.

Det kan dermed virke som at de objektive kriteriene loven oppstiller blir praktisert vilkårlig. Reglene er derfor lite forutsigbare for trygdemottakere, og det er uheldig at en slik prosentvurdering gjør at man kan miste en viktig rettighet som skal gi den enkelte økonomisk trygghet.

Sett i sammenheng med tendensen til å legge negativ vekt på at man har forsøkt å gjøre sitt beste, er regelverket i seg selv demotiverende. Slik regelverket er i dag virker det som at man tjener på å være passiv og bare motta trygdeytelser, uten at man prøver å klare seg selv. En slik praktisering er ikke i samsvar med lovens formål, og det er en uheldig ringvirkning som det må settes en stopper for.

I bakvendtland, der kan virkelig alt gå an.

Av June Alfheim Einen, saksbehandler hos Jussformidlingen

(Jussformidlingen tilbyr gratis rettshjelp og gratis juridisk bistand til privatpersoner. Tiltaket drives av viderekomne studenter tilknyttet det juridiske fakultet ved Universitet i Bergen.)

1 Folketrygdloven § 1-1 (1) og (3).
2 Folketrygdloven § 12-7 (1).
3 Folketrygdloven § 12-6 (1).
4 R12-00-B18 pkt. 1.1.
Annonse
Annonse