Annonse
«Det er god kunnskap om at psykiske helseproblemer ofte skyldes sosiale og personlige problemer.» Foto: Jrcasas/Dreamstime

Velferdkommentaren​Psykiske lidelser bør forebygges utenfor helsetjenesten

Rask psykisk helsehjelp er Norges satsning på lavterskel psykisk helsetjeneste i kommunene. Dette startet i 2012 fordi Helse- og omsorgsdepartementet mente at norske kommuner skulle tilby befolkningen lavterskeltilbud for angst og depresjon.

Til nå har 45 kommuner og bydeler etablert et slikt tilbud ved hjelp av tilskudd fra Helsedirektoratet. Dette er et korttids behandlingstilbud i kommunen for mild og moderat angst og depresjon. Tilbudet bygger på kognitiv terapi for voksne personer. Noen kommuner har fått til effektive tjenester som hjelper mange, mens andre opplever en voldsom etterspørsel etter terapi som de ikke kan dekke.

For kommunene er det viktig at tjenestene som bygges ut, ikke bidrar til økte sosiale forskjeller

Lettere psykiske lidelser er vanlig i befolkningen, men det betyr ikke at vi må behandle alle med lettere psykiske lidelser. Effekten av ulike former for terapi er i stor grad ukjent, både på kort og lang sikt. Den terapeutiske effekten er avhengig av relasjonen mellom behandler og pasient, og pasientens motivasjon og selvinnsikt.

Må unngå økte sosiale forskjeller

For kommunene er det viktig at tjenestene som bygges ut, ikke bidrar til økte sosiale forskjeller. Store forskjeller i befolkningen gir ikke gode lokalsamfunn. Kommunene må kritisk vurdere hvordan de skal disponere ressursene for å sikre best mulig tilbud.

En tjeneste som tilbyr gratis kognitiv terapi, vil nå ut til de som er motiverte for kognitiv terapi og som selv mener at de har behov for det. Dette vil i større grad være høyt fungerende enn lavt fungerende, og i større grad være personer med høy utdannelse enn med lav utdannelse.

Etablering av et lavterskelhelsetilbud basert på kognitiv terapi vil dermed føre til at kommunene bruker ressursene sine på de som har best forutsetninger for å komme seg over problemene på egenhånd.

Fastlegene er viktigst

Det er fastlegene som har hovedrollen i kommunenes arbeid med lettere psykiske helseproblemer, og de når årlig 70 prosent av befolkningen. Å styrke fastlegenes rammebetingelser vil være en mye mer rasjonell løsning enn å bygge ut spissede terapitjenester for en selektert gruppe i alle landets kommuner.

Noen mener det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å behandle lettere psykiske helseproblemer. Men dette er en feilslutning om en tenker at det er dyre helsetjenester basert på en-til-en-behandling som er løsningen. Økonomiske analyser som viser at folkesykdommer som depresjons- og angstproblematikk koster samfunnet enorme summer, viser dette fordi det er så mange som rammes, ikke fordi det rammer hver enkelt så hardt.

De enorme konsekvensene alvorlige psykiske lidelser gir på individnivå, må telle mest i prioriteringene i helsetjenestene.

Slike analyser har ingenting med prioriteringene i helsetjenestene å gjøre. Helsetjenester kan ikke etableres basert på kost-nytte-analyser for hele befolkningen, fordi dette alltid vil tilsi at det er de mange med lettere problematikk som bør prioriteres. Slik kan ikke helsevesenet fungere, da blir det veldig mange veldig syke mennesker som ikke får hjelp.

De enorme konsekvensene alvorlige psykiske lidelser gir på individnivå, må telle mest i prioriteringene i helsetjenestene. Dette handler både om menneskerettigheter, sosiale rettigheter og rett til helsehjelp.

Klokt å prioritere psykisk helse

Samfunnet må prioritere på en annen måte enn helsetjenestene, og det er klokt å prioritere befolkningens psykiske helse. Men det er uklokt å vente med å gi folk hjelp til de har fått diagnoser. Den naturlige rollen til kommunene er å være en sterk forebyggingsaktør.

Kommunene bruker i dag 90 prosent av ressursene innen psykisk helse og rusarbeid for voksne på de med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer. Dette er sannsynligvis en helt riktig prioritering. Når kommunene skal etablere lavterskeltjenester kan de, i motsetning til helsemyndighetene, ha et mye bredere perspektiv enn helsehjelp.

Som Folkehelseinstituttet skriver i sin rapport om befolkningens psykiske helse nå i januar, har personer som opplever ensomhet, ydmykelser, mobbing eller stor grad av mellommenneskelige konflikter, økt risiko for å utvikle psykiske lidelser som angst og depresjon. Omsorgssvikt og seksuelt, fysisk eller emosjonelt misbruk i barndommen er risikofaktorer for å utvikle psykiske lidelser som angst, depresjon, bulimi, personlighetsforstyrrelser og schizofreni. Referansene til forskningen finnes i rapporten Psykisk helse i Norge, FHI.

Et lavterskeltilbud bør etableres for å komme tidlig inn med hjelp til innbyggere i ulike livssituasjoner.

Ikke-medisinsk lavterskeltilbud

Det er altså god kunnskap om at psykiske helseproblemer ofte skyldes sosiale og personlige problemer. Det er nødvendig at innbyggerne får hjelp til å løse disse problemene for å forebygge psykiske helseproblemer. Et lavterskeltilbud bør etableres for å komme tidlig inn med hjelp til innbyggere i ulike livssituasjoner som har behov for hjelp. Tjenesten må ta imot innbyggere med ulike sosiale og personlige problemer, og tilbudet må være ikke-medisinsk.

Det er ikke en helsetjeneste det er behov for. Det sosialfaglige perspektivet må ha en tung vekt i tjenesten, og det må utvikles gode metoder for å hjelpe folk med det de sliter med. Det er slik kommunene kan forebygge psykiske lidelser i befolkningen.

Å behandle spesifikke symptomer som i mange tilfeller er symptomer på at noe i livet ikke fungerer, er ikke fornuftig. Det er bedre å hjelpe mennesker med det de sliter med, og det er ofte sosiale og personlige problemer.

Av Solveig Osborg Ose, dr.polit i samfunnsøkonomi/seniorforsker i SINTEF

Annonse
Annonse