Annonse
ULIKE FAKTORER: Helseatferd, som røyking, mosjon og spisevaner betyr noe for sosiale helseforskjeller, men eksponering for helserisikoer og tilgang til ressurser gjennom livet fra fødsel og langt inn i voksenlivet, betyr mer. Foto: Motortion/Dreamstime
Kronikk

Hva skyldes helseulikheter i Oslo?

Det er store levekårsforskjeller i Oslo. Disse levekårsforskjellene kommer også til uttrykk i store helseforskjeller. Blant annet er det store helseforskjeller mellom bydeler i Oslo, dvs. i for tidlig død, levealder og andre helseutfall, som mental helse og kroniske sykdommer. Hva skyldes problemene og kan man gjøre med problemet?

KAI-KRONIKK

Denne kronikken har tidligere vært publisert på nettsidene til Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) ved OsloMet.

Rik og fattig

Et slående eksempel på ulikhetene er levealdersforskjellen mellom den rikeste bydelen i Oslo, Vestre Aker, med Holmenkollen der noen av byens mest eksklusive og verdifulle eiendommer ligger, og en av de minst velstående, Sagene. Forskjellen i levealder blant menn er på 7,3 år (ved fødsel) mellom disse bydelene.

En slik forskjell er på linje med forskjellen i levealder mellom Norge og land vi vanligvis ikke sammenlikner oss med, slik som Honduras og Jordan – land som er rangert rundt 80. plass på WHOs levealderliste.

Denne helseulikheten er bekymringsfull i seg selv, men er også et generelt folkehelseproblem for Oslo fordi byens helsetilstand blir dårligere enn den ville vært dersom flere hadde hatt helse på nivå med de bedre stilte. 

Disse sosioøkonomiske og tilhørende helsemessige ulikhetene er rimelig godt kjent, i hvert fall for de innvidde, men de inviterer til å reise spørsmål om hva det skyldes og hva kan vi gjøre med problemet?

Uten innvandrerne ville utdanningsforskjellene i dødelighet i landet som helhet vært enda større enn de faktisk er.

Hva kan forskjellene skyldes?

Det er to hovedtyper av forklaringer på slike bydelsforskjeller. Det er egenskaper ved omgivelsene og befolkningssammensetningen. Eksempler på førstnevnte er støy, forurensing fra biltrafikk, mangel på velferdstjenester, mens eksempler på sistnevnte er særpreg av en bestemt etnisitet eller sosioøkonomisk profil.

Bydelsforskjellene i levealder skyldes langt på vei at befolkningssammensetningen i bydelene er forskjellig og ikke at det er så mye mer helsefarlig å bo på Sagene enn i Vestre Aker. En delforklaring knyttet til befolkningssammensetningen kan imidlertid avvises, innslaget av immigranter i bydelene.

Forskning ved OsloMet har vist at andelen innvandrere i bydelene ikke forklarer forskjellene i levealder mellom bydelene, selv om enkelte sykdommer er mer utbredt i enkelte innvandrerkategorier, for eksempel diabetes. Det samme dokumenterer forresten annen forsking ved OsloMet når det gjelder utdanningsforskjellene i dødelighet i hele Norge. Uten innvandrerne ville utdanningsforskjellene i dødelighet i landet som helhet vært enda større enn de faktisk er.

Spesielt store forskjeller i Oslo

Det viser seg at utdanningsforskjellene i levealder er spesielt store i Oslo sammenliknet med andre norske byer, og det er nettopp slike sosioøkonomiske forskjeller mellom mennesker som ligger bak de store bydelsforskjellene. Det viser statistiske analyser utført ved OsloMet. Ved å kontrollere for sosioøkonomiske kjennetegn ved befolkningene i bydelene (yrkesstatus, utdanning, inntekt, formue mv.) fant vi at dersom befolkningen i bydelene hadde hatt en helt lik sosioøkonomisk sammensetning, ville bydelsforskjellene i dødelighet blitt mer enn halvert.

Å tilrettelegge for helsevennlige valg innebærer dermed også å utjevne sosiale og økonomiske levekår.

Gradientfenomenet må videre framheves; det er ikke bare de fattige som rammes av dårligere helse enn de rike. Jo høyere opp en befinner seg i de sosiale lagene – det vil si jo lengre utdanning eller jo høyere inntekt, jo bedre helse og lengre levealder kan en forvente. Helseatferd, som røyking, mosjon og spisevaner betyr noe for sosiale helseforskjeller, men eksponering for helserisikoer og tilgang til ressurser gjennom livet fra fødsel og langt inn i voksenlivet, betyr mer.

Eksempler på slike sosiale helsedeterminanter er oppvekstvilkår, skole og utdanning, inntekt og andre økonomiske ressurser, arbeidsdeltakelse og arbeidsvilkår, boligforhold, og sosiale relasjoner. I tillegg forklarer slike faktorer langt på vei ulikhet i helsevaner som røyking og fysisk aktivitet. Å tilrettelegge for helsevennlige valg innebærer dermed også å utjevne sosiale og økonomiske levekår, altså å få en jevnere fordeling av de sosiale helsedeterminantene.

Det er en rekke uheldige konsekvenser av helseulikheter. Ikke minst er mulighetene for deltakelse i arbeidsmarkedet når uhelse rammer langt dårligere for dem som har lavere utdanning enn for dem med høyere utdanning. Dette slår negativt ut for individuelle levekår og livskvalitet, og for velferdssamfunnets sosiale og økonomiske bærekraft.

I dag finnes det i liten grad en nasjonal politikk for å redusere helseulikhetene.

Hvordan kan disse folkehelseutfordringene møtes?

Det er langt på vei faglig enighet om at det er nødvendig å ta tak i de sosiale helsedeterminantene. En effektiv politikk bør videre rette seg mot gradienten – ikke bare de fattigste, men prioritere tidlig innsats og anlegge et livsløpsperspektiv, og være tverrprofesjonell og tverrsektoriell siden de sosiale determinantene befinner seg i mange sektorer.

I dag finnes det i liten grad en nasjonal politikk for å redusere helseulikhetene. Fram til 2017 hadde vi en nasjonal tiårsstrategi for å redusere sosiale helseforskjeller. Denne strategien er ikke erstattet av noen ny. Folkehelseloven legger mye av ansvaret for folkehelsepolitikken på kommunene. Det er vel og bra, men har lokalpolitikerne vilje og mulighet til å gjøre en forskjell på alle de levekårsområdene som er beskrevet ovenfor, uten at staten tar sin del av ansvaret?

Trygdene er viktige for vår inntekts- og livssituasjon, fra vi kommer inn i verden og til vi forlater den. I løpet av en femårsperiode vil omtrent halvparten i yrkesaktiv alder ha mottatt en kontantytelse fra velferdsstaten. Samtidig har «trygd» som politikkområde blitt mer utydelig. Det har sammenheng med at trygdeordningene og velferdsforvaltningen i mye større grad enn tidligere er innrettet mot å integrere mottakerne i arbeidsmarkedet.

Trygdene blir en del av et bredere virkemiddelapparat for å fremme arbeidslinjen i velferdspolitikken. Hva kjennetegner overgangen fra trygdepolitikk til aktiveringspolitikk, hva forklarer utviklingen og hvilke dilemmaer og utfordringer reiser den?

Annonse
Annonse
Annonse