Samfunnsansvar
Flyktningutgifter kamuflerte norsk bistandsnedgang i 2016
– Det at de fattigste landene får enda mindre og at hjemmebistand har blitt en trend, viser at verden går i helt feil retning, sier Redd Barnas leder for politikk og samfunn Gunvor Knag Fylkesnes.
I går presenterte OECD foreløpig statistikk over hvordan de rikeste landene har brukt bistandspenger i 2016.
Tallene viser at de rike OECD-landene ga mindre bistand til verdens aller fattigste land i 2016. Årsaken er blant annet at rekordmye av bistanden har gått til tiltak for flyktninger i eget land.
I Norge ble hver femte krone, altså 18,4 prosent av bistandsmidlene brukt innenfor landets grenser. Dette er nesten en dobling fra fjoråret da 10,8 prosent gikk til bistand i hjemlandet.
– Det er svært uheldig. Man tar penger som skulle ha gått til veldig fattige land for å finansiere flyktningutgifter i Norge. Dette er en trend som ikke er bra, sier Fylkesnes.
Redd Barna har vært svært kritisk til at man bruker penger fra bistandsbudsjettet på hjemlige formål.
– Vi mener at man burde ha et tak og fjerne de utgiftene helt fra bistandsbudsjettet, sier Fylkesnes.
Maskert bistand
I fjor utgjorde bistandsbudsjettet til Norge 1,11 prosent av bruttonasjonalinntekt. I alt ga Norge 36,6 milliarder kroner i bistand i 2016. Dette er en økning fra 2015 da bistandsbudsjettet utgjorde 1,05 prosent av bruttonasjonalinntekt.
6,7 milliarder kroner av disse bistandspengene gikk til innenlands flyktningutgifter (deriblant til den omstridte alderstestingen), mens 3,7 milliarder kroner gikk til nødhjelp, ifølge Norads oversikt.
Redd Barna slår dermed fast at de økte flyktningutgiftene maskerte en norsk nedgang i bistandspenger i fjor.
OECD så også på endringer i bistandsbudsjettet dersom flyktningutgifter ekskluderes. Deres sammenstilling viser at norsk bistand, uten flyktningutgifter, har gått ned med 1,6%.
– Dersom man skal være tro mot hovedformålet med bistand, som er fattigdomsbekjempelse i svært fattige land, så er denne måten å bruke bistandspenger på veldig ulogisk. Dette gjelder ikke bare for Norge, men også veldig mange andre OECD-land, sier Fylkesnes.
Ikke kontroll på pengene
I utgangspunktet er bistandspengene underlagt veldig streng kontroll med mye evaluering og rapportering om man klarer å bidra til fattigdomsbekjempelse.
– Samtidig er det nærmere en femtedel av bistandsbudsjettet som vi ikke har kontroll over og ikke vet hva disse pengene brukes til. Dette er veldig uheldig, sier Fylkesnes.
I oversikten over hva slags hjemlige formål bistandspengene har blitt brukt på i Norge, er ikke tvangstiltak for å sende flyktninger ut av landet oppført. Dette formålet er i strid med OCEDs retningslinjer over bruk av bistandspenger i eget land.
– Det er greit at det er noen tydelige retningslinjer, men det er fremdeles veldig uklart hva disse pengene kan brukes på, sier Fylkesnes.
Mer spisset på fattigdomsbekjempelse
Ideelt sett ønsker Redd Barna at OECD skal starte en prosess og diskusjon om hvordan man kan få disse utgiftene bort fra definisjonen offentlig bistandsmidler (ODA).
– Realistisk sett er det kanskje ikke mulig fordi nå har landene så pass lenge brukt bistandspenger på hjemlige forhold. Vi kan håpe på at det vil skje en utfasing – at det blir enighet blant medlemslandene og en erkjennelse for at dette ikke har noe med fattigdomsbekjempelse i fattige land å gjøre. At vi kan fase dette ut fra bistandsbudsjettene våre og være tro mot hovedformålet, sier Fylkesnes.
Selv om det er mulig å føre flyktningutgifter på bistandsbudsjettet, betyr ikke det at det er riktig
Hun mener at norske politikere burde få i gang en diskusjon på Stortinget om hva Norge velger å gjøre med dette problemet.
– Selv om det er mulig å føre flyktningutgifter på bistandsbudsjettet, betyr ikke det at det er riktig. Det er noe Norge kan velge å la være å gjøre og være mer prinsipiell på. Vi må være mer spisset på fattigdomsbekjempelse, understreker Fylkesnes.
Lite flyktninger i Norge
Det er bare fem andre OECD-land som bruker mer av bistandsbudsjettet på å håndtere flyktningsituasjonen i Norge.
– Det er ikke akkurat så mange flyktninger som kommer til Norge sammenlignet med de andre landene. Sverige tar i mot mange flere flyktninger enn Norge, likevel bruker vi en større del av bistanden på flyktningutgifter enn de naboene våre gjør, sier Fylkesnes.
Hun mener det er veldig oppblåst hvor mye Norge bruker per flyktning i forhold til bistandsbudsjettet sammenlignet med andre land.
– Tenk om man hadde brukt disse bistandspengene der det virkelig trengtes. Det hadde utgjort en kjempestor forskjell. Bærekraftsmålene understreker at verden nå skal konsentrere seg om de aller fattigste, sier Fylkesnes.
Stikk i strid med utviklingsmelding
Nå er det fire sult- og tørkekatastrofer verden står overfor i de fattigste delene av verden.
– Dette trengs det virkelig penger til og man er derfor nødt til å dirigere om de pengene som blir brukt på de rike landene sine hjemlige utgifter på flyktningsfeltet til der det trengts. Det at de fattigste landene får enda mindre nå og at hjemmebistand har blitt en trend, viser at verden går i helt feil retning, sier Fylkesnes.
Tenk om man hadde brukt disse bistandspengene der det virkelig trengtes. Det hadde utgjort en kjempestor forskjel
Samsvarer denne måten å bruke bistandsmidler på med den nylige utviklingsmeldingen?
– Nei, det gjør den ikke på flere måter. For det første slår utviklingsmeldingen fast at hovedformålet med bistanden og utviklingspolitikken til Norge skal være å bekjempe fattigdom og bidra til utvikling. Det gjør vi ikke med disse bistandsmidlene når vi bruker en femtedel av pengene på oss selv, slår Fylkesnes fast og fortsetter:
– For det andre bidrar det til å skape større uforutsigbarhet for bistandspengene fordi vi ikke vet hvor mange flyktninger som kommer årlig. Det er veldig usikre prognoser og hvert år varierer det. Noen år er det mer utgifter som betyr at man må kutte andre steder og det gjør at man ikke kan tenke langsiktig som man ønsker. Dette bidrar igjen til dårligere resultater, sier hun.
