Samfunn
Krisesentre i distriktene har enorme utgifter sammenlignet med byene
I landets 45 krisesentre varierer kommunenes utgifter mellom 12 og 424 kroner per innbygger.
Størst utgifter har små sentre i distriktene samt enkelte av vertskommunene, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Landets 45 krisesentre er varierte både med hensyn til antall kommuner senteret har avtale med, og antall innbyggere de skal betjene. Tre krisesentre har bare én brukerkommune, og fire har to brukerkommuner hver, viser tall fra kommunene.
På den annen side finner SSB fire sentre som betjener over 20 kommuner. Tre sentre betjener et område med færre enn 20.000 innbyggere, ved syv andre sentre er befolkningsgrunnlaget over 200.000. Fem av krisesentrene drives i kombinasjon med senter mot incest og seksuelle overgrep, men med adskilt økonomi.
Lavest utgifter i storbyene
Kommunene med de laveste utgiftene finner vi ved krisesenteret i Stavanger. I tillegg til at dette krisesenteret omfatter mange kommuner, dekker vertskommunen her over 80 prosent av utgiftene. Inngangsbilletten for de øvrige kommunene blir derfor svært lav (12 kroner per innbygger).
Kommunenes samlede utgifter til krisesentrene var på 341 millioner kroner i 2016, mot 331 millioner året før. For hele landet sett under ett var de årlige utgiftene dermed 65 kroner per innbygger.
Siden små kommuner i hovedsak betaler noe mer for tjenesten, ligger gjennomsnittet for alle kommuner noe høyere, på 81 kroner per innbygger. Kommunenes utgifter varierer mellom 12 og 424 kroner per innbygger per år. 18 kommuner hadde utgifter som lå under 20 kroner per innbygger, i 14 andre lå nivået på over 200 kroner.
Å være tilknyttet det dyreste senteret medfører en betaling per innbygger som er syv ganger høyere enn ved det rimeligste senteret. At prisen varierer, må særlig ses i sammenheng med stordriftsfordeler, det vil si at sentre med mange kommuner å dele utgiftene på gjennomgående har lavere priser.
Små sentre dyrest i drift
Når man ser på hva kommunene får igjen for sine tilskudd i form av overnattingsdøgn, er det i mange tilfeller en klar sammenheng med senterets befolkningsgrunnlag. Hvert av de seks krisesentrene der forholdet mellom kommunebetaling og overnattingsdøgn ligger på over 10.000 kroner, betjener syv kommuner eller færre.
- LES OGSÅ: Enslige menn på sosialhjelpstoppen
Hvert av disse seks sentrene har også et samlet befolkningsgrunnlag på under 50.000 innbyggere. Når man derimot ser på sentrene med 14 eller flere samarbeidskommuner, ligger den tilsvarende kostnaden på under 5.500 kroner. Her må man ta hensyn til at tallene for overnattingsdøgn kan svinge fra år til år, især på grunn av varierende innslag av langtidsbrukere, mens kostnadene ligger fast.
Tallene for de minste sentrene påvirkes naturlig nok sterkest av slike svingninger i døgntallene. Likevel bekrefter tallene for tjenesteyting i form av overnattingsdøgn den samme tendens i forholdet mellom store og små sentre som når vi bare så på folketallet.
De billigste har mange brukskommuner
De billigste sentrene, målt i kommunale tilskudd per innbygger, er gjennomgående de som har mange brukerkommuner. For eksempel har krisesentrene i Stavanger, Bergen og Verdal utgifter på under 40 kroner per innbygger, og alle tre har 18-26 kommuner å fordele utgiftene på.
Andre sentre med lave tilskudd ligger i Oslo og ikke minst i Trondheim, der det er et stort befolkningsgrunnlag å spre utgiftene på.
De mest kostbare krisesentrene ligger naturlig nok i distrikter med liten befolkning, og der det også kan være andre kostnadsdrivende faktorer, slik som store reiseavstander.
To små sentre, i Sør-Varanger og Gol, har utgifter på over 200 kroner per innbygger. Samme tendens vises ved at alle de fire krisesentrene i Finnmark har driftsutgifter på over 120 kroner per innbygger.
