Dyre nye tiltak - og ingen nye penger

Regjeringen presenterte mandag sin første integreringsstrategi etter at oppgaven ble flyttet ut av Justisdepartementet og gitt til Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.

Det har gitt integreringsarbeidet et etterlengtet kunnskapsløft, mener eksperter DP har snakket med. Bare synd det ikke fulgte med penger også.

• Ingen friske midler. Forslag til nye tiltak er gode, men dyre.

• Lite nytt. – Velkommen etter, sier Siri G. Staalesen i Arbeiderpartiet.

• Riktig utdanningslinje. Forskning viser at satsing på formell kompetanse - og ikke praksisplasser, er det som fungerer.

• Løser problem vi ikke har nå. Bosetting var krevende da mange kom. Det gjør det ikke nå.

• Smart styring av Solberg. Integrering passer godt i Kunnskapsdepartementet, og Jan Tore Sanner får tommelen opp av ekspertisen.

Større ambisjoner enn finansieringsvilje

Vellykket integrering av nyankomne er en av landets viktigste og vanskeligste oppgaver. Det er DPs panel enige om.

De mener også at de fleste tiltakene er ting som er kjent fra den to år gamle integreringsmeldingen som ble presentert av daværende integreringsminister Sylvi Listhaug.

– Strategien inneholder flere elementer som neppe noen kan være uenige i. Det er ny innpakning av kjent og allment akseptert innhold, sier Helge Eide, direktør for interessepolitikk i KS.

Han og resten av panelet støtter helhjertet Sanners ønske om styrking av utdanningslinjen og bedre samarbeid mellom kommune, fylkeskommune og NAV.

– Så registrerer vi at det er gjennomgående i strategien at regjeringen vil styrke innsatsen på en rekke felt, samtidig som det understrekes at dette skal skje uten tilførsel av nye ressurser ut over det som allerede disponeres innenfor introduksjonsprogrammet, sier Eide.

KS har gjort en opptelling og kommet til at ordet «styrke» framkommer 90 ganger gjennom hele strategien.

– Kostnadseffektivitet er et minst like viktig mål for kommunene som for regjeringen, noe tilskuddene til introduksjonsordningen i dag gir gode insentiver til. Det vil imidlertid være en utfordring når de tiltak som presenteres som gode og effektive – som skal satses sterkere på – samtidig er blant de mer kostbare tiltak å iverksette, sier Eide.

Eksempel på det er, ifølge KS, økt bruk av videregående opplæring og fagopplæring, som – dersom det skal gi effekt – må forventes å vare lengre enn et ordinært toårig introduksjonsprogram.

– Her framstår det som ambisjonsnivået og finansieringsviljen ikke er helt koordinert fra regjeringens side, sier han.

• Svaret fra Sanner | – Sats på det som virker

Beregningsutvalget som er et felles samarbeid mellom stat og kommunesektor, undersøker kostnadsdekningen i introduksjonsprogrammet på årlig basis.

Disse viser at kommunenes utgifter i dag allerede er høyere enn tilskuddene, særlig gjelder dette innenfor språkopplæringen.

– Skal integreringsløftet bli en ny slagkraftig reform må det derfor settes inn betydelig med ressurser, ikke bare lovpålagte instrukser. Så vil både stat og kommune nyte godt av enda høyere resultatoppnåelse i integreringsarbeidet enn i dag, sier Eide.

AP: – Skuffende

Han får støtte av Siri Gåsemyr Staalesen i Arbeiderpartiet. Hun er oppskriftsmessig lite imponert.

– Det er lite nytt her. Flere av tiltakene er ting vi har foreslått tidligere - blant annet i migrasjonsutvalget, sier hun:

– dessuten følger det ikke med penger, og det er skuffende.

Hun peker på eksempler hvor hun mener regjeringen dilter etter hennes eget parti.

Mens regjeringen vil innføre et tak for bosetting i områder hvor andelen med innvandrerbakgrunn på et geografisk sted er 30 prosent, mener Ap at man bør begrense bosettingen i områder som har levekårsutfordringer.

Byrådet i Oslo har allerede tatt tak i dette og i de siste årene har det vært et mål at de bydelene med færrest innvandrere skal bosette flest flyktninger.

Liten effekt

Det er dessuten ikke sikkert dette grepet får spesielt stor effekt.

Med dagens nivå av flyktningeinnvandring vil ikke økt statlig styring av bosettingspolitikken nødvendigvis få store konsekvenser, sier Fafo-forsker Anne Britt Djuve.

Hun peker på at de skandinaviske landene har håndtert dette på forskjellig vis, og at den norske modellen med betydelig kommunal innflytelse har medført en viss treghet i systemet.

Da de store strømmene med flyktninger ankom Norge i 2015 var det mange som ble sittende lenge på mottak i påvente av en kommune å bosette seg i.

– Men nå er det ikke et problem fordi det kommer så få flyktninger. Faktisk er det flere kommuner som vil bosette, som ikke får det, sier hun.

Når det er sagt, tror Djuve at bedre matching mellom kommune og flyktningenes bakgrunn og kompetanse, vil ha noen åpenbare fordeler.

Slik hun ser det vil et tak på 30 prosent innvandrerandel først og fremst få konsekvenser for Oslos bydeler.

– Det er positivt dersom man kan redusere bosegregeringen i Oslo. Spesielt vil barn i barnehagealder ha nytte av å gå i barnehage med norsktalende barn, sier hun.

Men omleggingen vil innebære mer statlig styring. Djuve tror noen kommuner nok ønsker å styre bosettingen selv som i dag.

KS velger å legge seg på en forståelsesfull linje.

– Det er forståelig at de overordnede kriteriene for bosetting bestemmes politisk på nasjonalt hold. Men hvis staten går for detaljert til verks i operasjonaliseringen av kriteriene, kan resultatet bli dårligere, sier Eide

Eide og KS mener kunnskapen om lokale arbeidsmarkeder og kunnskapen om kvalitet og resultater i introduksjonsordningen kan brukes mer treffsikkert på regionalt nivå enn gjennom instrukser fra departement og direktorat.

– Vi er enige i at resultater fra introduksjonsordningen over tid må bety noe for hvor flyktninger bosettes. Men det er betydelige svakheter ved dagens system for hvordan resultater måles, som gjør at tanken om «resultatbaserte tilskudd» som strategien nevner, inntil videre bør forbli en tanke. Vi ser ikke noe behov for å gjøre tilskuddssystemet mer komplisert og mindre forutsigbart for kommunene, sier han.

Helsfyrmodellen

I Migrasjonsutvalget peker Ap på Helsfyrmodellen for voksenopplæring. Den er også regjeringen imponert over. Med god grunn. Resultatene ligger stort sett over snittet for vanlige yrkesfagelever.

For å unngå at nyankomne innvandrere først bruker tre år på å lære seg norsk, for deretter å lære seg et fag på fire år, har man integrert norskopplæringen i fagopplæringen. Det første året er det 90 prosent språk og 10 prosent fag. Det fjerde året er det 90 prosent fag og 10 prosent fag.

At man kan ha så mye språk, skyldes at man har en ekstra lærer som kun tar seg av spåkundervisningen. Da NIFU evaluerte modellen i 2017 poengterte de også at modellens største utfordring ser ut til å være finansieringen.

– Skal flere kommuner ta dette i bruk, må kommunene ha midler til dette og ikke slik det er nå at kun de kommunene som er kreative og finne prosjektmidler får til dette tilbudet, sier Staalesen.

Fra timekrav til enten eller

Strategien får også skryt.

– Det at man vil gå fra å telle timer til å vurdere om man kan norsk tilfredstillende eller ikke, er veldig bra.

Det sier leder i Norsk organisasjon for asylsøkere, Ann-Magrit Austenå.

Hun er svært fornøyd med at Jan Tore Sanner nå har ansvaret for integreringen.

– Flyttingen fra Justisdepartementet har medført en positiv utvikling i arbeidet, sier hun.

At strategien ikke tar opp familiegjenforening, er hun mindre fornøyd med.

– For at folk skal kunne konsentrere seg om norskundervisningen trenger de familien sin rundt seg, sier hun.

– Det er viktig at man ikke strammer inn ytterligere på mulighetene for familiegjenforening.

Formell kompetanse

Ifølge Djuve har strategien et nytt og viktig grep som er har solid støtte i forskning. Flere skal få formell kompetanse i form av fagopplæring.

– Dette har støtte i både norsk og internasjonal forskning. I Norge er dette understreket blant annet av Brochmann II og i Fafos siste evaluering av introduksjonsordningen. Vi vet at praksisplasser har lite effekt. Det som trengs er formell kompetanse, sier hun.