29 tiltak mot legemiddelmangel

At legemiddelmangel kan få helsemessige konsekvenser er åpenbart. Men det kan også få store økonomiske kostnader.

Det går frem av en rapport fra Helsedirektoratet hvor de ser på beredskapen i helsevesenet.

Forrige gang var i 2017. Da var en av konklusjonene at man skulle følge godt med på legemiddelmangelen. To år senere har situasjonen på dette området eskalert.

• LES OGSÅ Legemiddelmangelen skyter i været

DSB har anslått at kostnadene ved mangel på insulin og enkelte antibiotika under rimelige forutsetninger kan komme opp i 2,2 milliarder kroner. Det er prisen når 8000 ekstra personer blir innlagt på sykehus og tatt ut av arbeidsmarkedet.

I prosjektet Ny vurdering av leglemiddelberedskapen er det identifisert svakheter og anbefalt tiltak for å redusere konsekvensene.

I arbeidet med prosjektet ble det avdekket flere svakheter på tre sentrale områder; organisering, forsyning og rutiner knyttet til legemidler.

Organisering

Mange aktører med forskjellig ansvar fro legemiddelberedskap i Norge gjør landskapet uoversiktlig. Ifølge rapporten er det særlig problematisk i primærhelsetjenesten.

Forsyning

Det er en ørliten del av legemidlene som brukes i Norge som faktisk også produseres her.

Samtidig ligger de nasjonale beredskapslagrene i stor grad på det sentrale Østlandet. Lagrene har heller ikke tilfredsstillende innhold.

Mange av kommunene har ikke sikret lokal beredskapsforsyning av legemidler

Rutiner

Mekanismene for analyse og varsling av legemiddelmangler er mangelfulle i primærhelsetjenesten. Det er videre vanskelig å nå frem med informasjon til pasienter, fastleger og annet helsepersonell i kommunal helse og omsorg.

Tiltak

Rapporten anbefaler 29 konkrete tiltak.

Aller høyest prioritet gis til arbeid for en tydeligere styring på internasjonalt nivå, styrket beredskapslagring og tydeligere varsling for primærhelsetjenesten.

Tiltak på internasjonalt nivå anses som viktig for å imøtekomme rotårsakene til krisen.

Konkret anbefales det blant annet å utarbeide en helhetlig strategi for Norges internasjonale innsats på legemiddelområdet og jobbe for at EU gjør det samme.

Norske myndigheters faktisk evne til å gjøre noe med den internasjonale situasjonen er små, og ambisjonene må sies å være nøkterne. Rapporten ser for seg at dette er at arbeid som vil pågå i minst 5 til 10 år og at det derfor haster å komme igang.

Rapporten tar også til orde for at man utreder muligheten for å innføre overtredelsesgebyr overfor legemiddelprodusentene om de ikke overholder sin varslingsplikt ved avbrudd i forsyningen.

Dette er utredet tidligere, men Helsedirektoratet mener nå det bør gjøres igjen.

Helsedirektoratet vil videre, i samarbeid med fylkesmennene og DSB, forsterke arbeidet med god veiledning på risikostyring i helse- og omsorgssektoren. Det skal også etableres et forum for beredskapsansvarlige i sektoren.