Samfunn
Den tøffeste politiske kampen
Hvordan får man best inntrykk av forholdene i norsk arbeidsliv? Ved å se på det overordnede bildet og spørreundersøkelser, eller ved å fokusere på enkelttilfeller og -bransjer? Svaret avhenger av om du er på venstre eller høyre side i politikken, skriver Aslak Bonde.
POLITISK ANALYSE | Én ting var Høyres Heidi Nordby Lunde og Sps Per Olaf Lundteigen enig om i Stortinget denne uken: Arbeidslivsfeltet er det mest polariserte politikkområdet på Stortinget. Konfliktene i Stortingets arbeids- og sosialkomité er hardere enn i de andre komitéene. Det skyldes i en viss grad personene som sitter der. Nordby Lunde og Lundteigen er de mest klarttalende og ideologiske i sine partigrupper. Men det skyldes også at virkelighetsforståelsen er så forskjellig, at partiet Rødt har så sterk medvind og at EØS-avtalen er truet.
Virkelighetsforståelsen først: En av sakene som ble diskutert i stortingssalen tirsdag var Rødts forslag om å iverksette tiltak mot fagforeningsknusing. Høyres talsperson i den saken, Kristian Tonning Riise, snakket konsekvent om angivelig fagforeningsknusing. Verken han eller ansvarlig statsråd Anniken Hauglie ville ta stilling til opposisjonens mange henvisninger til den såkalte Sekkingstad-saken.
Laksebedriften Sekkingstad på Sotra utenfor Bergen lot sin slakteribedrift Norse Production gå konkurs etter at den etter en langvarig streik ble tvunget til å inngå tariffavtale. Noen dager etter konkursen overtok et nytt selskap produksjonslokalene og råstofftilgangen, mens det bare var de arbeiderne som ikke var organiserte som fikk jobb. Alt tyder på at det dreide seg om klassisk fagforeningsknusing – noe som vi knapt har sett i Norge siden 1930-tallet.
Uansett hva det er, var spørsmålet i Stortinget vel så mye om Sekkingstad-saken var representativ. De fleste sjømatbedrifter har tariffavtaler – arbeidslivet er regulert også der. Statsråd Hauglie kunne i debatten vise til undersøkelser og oversikter som viser at folk flest føler seg trygge på arbeidsplassen, og at det ikke er spesielle tegn til at arbeidslivet som sådan blir deregulert og brutalisert. Forøvrig mente hun at det kunne være riktig å la forskere se grundigere på påstandene fra venstresiden om at den norske modellen står i fare for å bli demontert.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt mener at det ikke er noen grunn til å vente på forskning før man tar fatt i de bransjene og i de systemene der det er størst problemer med å få til klassisk regulering av forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Bruken av bemanningsbyråer er noe av det opposisjonen ser på som en trussel. Den fikk i fjor med seg KrF på å innføre et forbud mot såkalt nulltimers-kontrakter – kontrakter der de ansatte i et bemanningsselskap bare får lønn når bedrifter har skaffet dem et oppdrag.
Sist søndag hadde NRK Dagsrevyen en reportasje der Fellesforbundet viste frem en rekke nye kontrakter der lovkravet er innfridd, men der bemanningsselskapene i stedet har gitt sine ansatte fem prosent jobb i den tiden de ikke er i oppdrag. Det virker som en åpenbar omgåelse av loven. Hvor mange det er som holder på slik, er det ikke lett å si noe om. Men for fagbevegelsen er ikke omfanget nå det viktigste. Det sentrale for dem er at noen bedrifter finner på nye måter å underbetalte de ansatte på, og at de da blir så konkurransedyktige at de presser de mer seriøse ut av bransjen. Alternativt presses de seriøse bedriftene til selv å bli med på det som fagbevegelsen og opposisjonen på venstresiden karakteriserer som sosial dumping.
Dermed er vi over på de to andre årsakene til polariseringen av arbeidslivsfeltet. De moderate i fagbevegelsen og i den politiske opposisjonen har i mange år opplevd at deres forsiktige tiltak for å bekjempe sosial dumping er blitt omgått. Bedriftene har alltid funnet nye smutthull. Dermed er Arbeiderpartiet og ledelsen i Fellesforbundet og LO blitt stilt til veggs av Rødt og av aktive tillitsvalgte i egen organisasjon. De er blitt anklaget for å være for naive og alt for villige til å inngå kompromiss med motparten.
Når Rødt nå stadig setter nye rekorder på meningsmålingene, tolker Ap-ledelsen det som et tydelig tegn på at grasrota er frustrert og oppgitt over at Ap frem til nå har ført en for tam politikk. Derfor blir Ap i Stortinget nå med på vedtak som partiet for noen år siden garantert hadde stemt i mot. Ja, Frps leder av arbeids- og sosialkomitéen, Erlend Wiborg, mener at Ap og Sp nå er blitt revolusjonære ved at de i stor grad følger opp Rødts og SVs politikk.
Påstanden om at Arbeiderpartiet går for revolusjon faller på sin egen urimelighet. Tvert imot er det den bestående norske modellen Ap går til kamp for. Partiet har en stadig sterkere oppfatning av at modellen er truet, og at det er mye som står på spill.
Aller viktigst for Ap er det at EØS-avtalen oppfattes som mindre solid enn før. Betydningen av at det er en økende motstand mot EØS-avtalen i Fellesforbundet kan ikke overvurderes. Dersom LO-kongressen i 2021 skulle ende med å si ja til å reforhandle EØS-avtalen med EU, kommer LO til å stå nærmere Rødt, SV og Sp enn Ap i arbeidslivspolitikken. Det igjen kan føre til EØS-kamp internt i Ap, og av historien vet vi at EU-spørsmålet har kraft i seg til å sprenge selv de mest solide partier.
Akkurat nå som Storbritannia sliter på det verste med å håndtere sitt folks Brexit-beslutning, virker det ganske fjernt at det skulle bli et flertall her i landet for å forhandle med EU om å få samarbeidsvilkår som er bedre for oss og kanskje dårligere for dem. Men nettopp Brexit-prosessen kan også gi verdifull lærdom til nei-siden om hvordan den skal fremstå som realistisk i sitt krav om reforhandling eller oppsigelse av EØS.
Uansett hvordan den debatten løper, er Ap-ledelsen fast bestemt på at den beste måten å sikre EØS på er å sørge for at vi bruker det handlingsrommet som ligger i avtalen. Det er blitt viktigere enn noen gang å vise at vår samarbeidsavtale med EU-landene ikke hindrer oss i å videreføre det tette samarbeidet mellom myndighetene, arbeidsgivernes- og arbeidstakernes organisasjoner. Det er også blitt viktigere enn noen gang å sikre at fagbevegelsen har kraft nok til både å organisere og å sikre vilkårene til arbeidstagerne i alle bransjer.
Daværende partisekretær, Martin Kolberg, ble i sin tid berømt for å ha vridd på Tony Blairs sitat om at det er tre ting som er viktig for å lykkes med samfunnsutviklingen. Mens Blair nevnte skole, skole, skole, pekte Kolberg på fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen. Den gangen – på begynnelsen av 2000-tallet – virket han utrolig umoderne. Nå står en samlet opposisjon på Stortinget bak budskapet. Ikke rart at det blir konflikt med høyresiden.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
