Samfunn

Det blinker et rødt lys i korridorene som binder LO og Arbeiderpartiet sammen. Interne stridigheter i fagbevegelsen kan slå rett inn i partiet.

Når klima blir viktigere enn industri

Oljeindustrivennlige Fellesforbundet og miljøforkjempende offentlige ansatte i Fagforbundet kniver om makten i Arbeiderpartiet. Vippepunktet nærmer seg.

Publisert Sist oppdatert

Arbeiderpartiet er hardt presset. Til venstre høster Rødt og SV nye velgere. Senterpartiet øker også oppslutning kraftig. Til høyre har KrF valgt å gå i regjering.

Internt pågår den kanskje aller tøffeste kampen. Den handler ikke om Trond Giske.

NTB melder at både partiledelsen, partiprogrammet og det skjøre kompromisset fra 2017 blir utfordret når Aps landsmøte avholdes 4. til 7. april.

Flere kilder Dagens Perspektiv har snakket med, tror det kun er et spørsmål om tid før hensynet til klima vil måtte dominere kravene fra oljebransjen i partiet.

Det vil bli et særdeles viktig vippepunkt i norsk politikk.

Dagens debatt om vern av Lofoten og Vesterålen kan da dreie over til hvordan man bør forberede utfasing av oljeindustrien, slik NTNU- og BI-professor Knut Anton Mork nylig tok til orde for i Dagens Næringsliv.

Flere kilder tett på Arbeiderpartiet og fagbevegelsen peker på at det har skjedd et skifte siden Stoltenbergs klimapolitiske regime, hvor man kjøper klimakvoter i utlandet for å opprettholde utslippene hjemme.

Skiftet ble ekstra synlig tidligere i år. Da første nestleder i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget, Espen Barth Eide, åpnet for debatt om leterefusjonsordningen, der staten tar mesteparten av nye selskapers kostnader når de leter etter olje, var det fordi han hadde fått spillerom til det.

Og selv om partileder Jonas Gahr Støre la debatten død samme dag, blir utspillet tolket av flere som mer enn et sørgelig forsøk på dobbelkommunikasjon.

Støres ord i ettertid er det også flere som har merket seg:

– Vi skal ha en levende debatt som hvordan vi skal komme ut av oljealderen og inn i klimaalderen.

Grågrønn ungdom

Det er i hvert fall ingen tvil om hva ungdommen i partiet mener.

AUF har vært opptatt av grønne løsninger lenge. Under Mani Hussaini var det flyktningespørsmålet som fikk mest oppmerksomhet, men den nye lederen Ina Libak har lenge vært opptatt av klima og miljø.

Hun er medlem både i Framtiden i våre hender og Natur og Ungdom og kommer nok til å vekte sine utspill deretter.

– Å kutte utslippene samtidig som vi holder folk i jobb, er den viktigste saken for oss, har hun uttalt.

Men førsteamanuensis Svein Erik Tuastad ved Universitetet i Stavanger synes ikke miljø tyder på å bli det store stridstemaet for ungdommen helt med det første.

– Det er forbausende hvor lite grønne ungdommen er i forhold til andre velgergrupper, sier han.

Det er først og fremst i byene at ungdommen har strømmet til de typiske miljøpartiene.

– Det er ofte sånn at de nyeste partiene vokser seg først store i byene, så sprer det seg langsomt til bygda, sier Tuastad.

Maktkamp i LO

Selv om AUF skal arve Arbeiderpartiet, er det LO som betaler regningene.

Kilder tett på Arbeiderpartiet og fagbevegelsen sier til Dagens Perspektiv at en rekke politikere på venstresiden i flere sentrale komiteer på Stortinget er fullstendig prisgitt fagbevegelsens vilje.

Fagbevegelsens påvirkning er «overraskende stor», sier en kilde. Dermed får den interne maktkampen i LO direkte innvirkning på det som kommer fra landets fremste politiske verksted.

Tuastad mener det ligger en helt klar motsetning mellom Fellesforbundets oljepolitiske linje og Fagforbundets stadig mer klimavennlige profil som kan få konsekvenser for den interne maktfordelingen i Arbeiderpartiet.

– Vi snakker ikke om klare blokker her, det finnes rom for ulike syn, men det er en tydelig skillelinje, sier han.

Tuastad peker på at Fellesforbundet har hatt stor innflytelse ikke bare i Arbeiderpartiet, men også i samfunnet.

Foto Førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, Svein Tuastad, tror Fellesforbundet kan miste innflytelse i Arbeiderpartiet.

Gjennom frontfagsmodellen er det arbeidere i eksportrettet industri som skal forhandle om lønn først og sette standard for alle andre. Dette er i stor grad medlemmene til Fellesforbundet.

Mette Nord i Fagforbundet og Fellesforbundets Jørn Eggum barker nå sammen i en skjelden offentlig krangel.

Bakgrunnen er, ifølge VG, lønnsoppgjøret hvor Eggum krever at de ansatte i kommunene og staten skal få mindre i lønnsøkning de neste oppgjørene, enn de som jobber i industrien.

– Frontfaget har gitt denne gruppen forholdsvis stor definisjonsmakt i fagbevegelsen, sier Tuastad. Han mener innflytelsen strekker seg over flere emner enn lønnsdannelse.

– Det er et spørsmål om de også har fått for stor definisjonsmakt i Arbeiderpartiet, sier han.

Sist uke lovet Fagforbundet ifølge Aftenposten til sammen seks millioner kroner til årets valgkamp. Det er to millioner kroner mer enn ved forrige kommunevalg.

Fellesforbundet har ikke offentliggjort hvor mye de kommer til å gi i år, men de tar trolig i avgjørelse i juni.

Tuastad spør seg om Fellesforbundets tid som en av de mest toneangivende grupperingene i Arbeiderpartiet kanskje går mot slutten.

– Det er like naturlig at den miljøopptatte velgergruppen av kvinnelige offentlige ansatte får definisjonsmakt i partiet som at industriarbeiderne gjør det, sier han.

Kilder med fartstid i Arbeiderpartiet er klare på at skal partiet komme videre med en grønn og kanskje lite oljevennlig politikk, må fagbevegelsen være med på veien.

Da blir det viktig å skape trygghet rundt at det vil komme til nye arbeidsplasser med fornybar energi og andre grønne løsninger for medlemmene til Fellesforbundet og IndustriEnergi, mener flere.

Kompromiss

På kort sikt er spørsmålet hvor langt industrien og Fellesforbundet er villig til å strekke seg for å komme miljekravene til Fagforbundet imøte.

LO, med Fellesforbundet og Fagforbundet i spissen, har utkjempet harde kamper internt før, og klart å komme frem til kompromiss.

Det viste de så sent som under LO-kongressen i mai 2017. Den tradisjonen kan vanskelig brytes, tror våre kilder.

En stor utfordring er det likevel at de fleste lederposisjonene sentralt i LO besittes av Ap-folk, mens de som styrer dypere i organisasjonen er mer radikale og har partilojalitet til Rødt og SV.

Powered by Labrador CMS