Annonse
ETTERLYSER KRAFTTAK: Når skal politikerne marsjere mer i takt, slik at vi faktisk får et krafttak for likestilling av oss funksjonshemmede? spør Vibeke Marøy Melstrøm i dette innlegget. Foto: Irabel8/Dreamstime

«Diagnosen er diskriminering»

DERSOM POLITIKERNE KUNNE enes om dette standpunktet, hadde vi kanskje fått fart på likestillingspolitikken overfor oss funksjonshemmede.

I over 30 år har jeg kjempet for likestilling. Jeg har forfektet standpunktet om at vi utelukkende er funksjonshemmet som konsekvens av at samfunnet ikke er tilrettelagt og stenger oss ute fra de viktige arenaene.

JEG HAR OGSÅ fortalt dere at helselovverket tar fra meg eiendomsretten til meg selv, fordi rettighetsfestingen av BPA ligger under helselovgivningen.

 Jeg er avhengig av assistanse fra andre til gjøremål som å stå opp, kle på meg, handle, vaske gulvet, lage mat – alle disse dagligdagse gjøremålene som vi alle må forholde oss til.

Denne assistansen bidrar til at jeg kan være yrkesaktiv med personalansvar for 6000 mennesker. Men selv om jeg rekrutterer og lærer opp mine egne assistenter, anser kommunen at den har det juridiske ansvaret for hva assistentene bidrar med i mitt liv.

Utgangspunktet er holdninger og myter om at funksjonshemming handler om sykdom.

VI NÆRMER OSS årsslutt og inngangen til et nytt år. Til tross for at noen politikere nikker anerkjennende til at funksjonshemmede er mennesker som trenger den samme likestillingen som for eksempel kvinner etter hvert har fått, er det langt igjen, lite skjer.

For funksjonshemmede med assistansebehov er personlig assistanse (BPA) et frigjøringsverktøy som bidrar til likestilling.

Men hva skjer i praksis? Det legges så mange restriksjoner på BPA at det kommunene etterspør i sine konsesjonsutlysninger ikke er BPA i det hele tatt. Restriksjonene begrunnes ofte med «forsvarlighet i tjenestetilbudet». Utgangspunktet er holdninger og myter om at funksjonshemming handler om sykdom.

HOLDNINGENE GJENNOMSYRER DET det norske samfunnet i så stor grad at det sjokkerer FN.

Norge ble nylig hørt om hvordan vi sikrer funksjonshemmedes rettigheter som er nedfelt i menneskerettighetskonvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og FN er sjokkert over at vi stempler funksjonshemmede som gjennomgående syke, pleietrengende og uselvstendige mennesker. FN er også sjokkert over Norges hang til tvangsbruk og umyndiggjøring.

’Diagnosen’ diskriminert kvalifiserer ikke for noen ytelser.

– Jeg er sjokkert over at dere ikke vil innlemme FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter i norsk lov, sa FNs Monthian Buntan, som er Norges landrapportør, under høringen av norske myndigheter tidligere i år.

– Det får meg til å lure på om dere verdsetter funksjonshemmedes rettigheter like høyt som andre internasjonale menneskerettigheter, sa han.

I DYP KONTRAST til dette opplever vi at politikerne i sine festtaler til funksjonshemmede anerkjenner «diagnosen» som diskriminert gruppe, og at likestilling er nødvendig. Og vi applauderer og tenker: endelig!

Men det blir med festtalene. Vi ser ingen politisk konsistens. BPA skal utredes av et offentlig utvalg som sorterer under eldre- og folkehelseministeren, selv om funksjonshemmede trenger BPA som et reelt likestillingsverktøy.

NORGE ER ET diagnosesamfunn, uten diagnose ingen ytelser. Og «diagnosen» diskriminert kvalifiserer ikke for noen ytelser. For å bli kvitt denne diagnosen må vi få likestilling. Så da spør jeg igjen: Når skal politikerne marsjere mer i takt, slik at vi faktisk får et krafttak for likestilling av oss funksjonshemmede.

Annonse
Annonse
Annonse