Annonse
REISEFORBUD: «Hvorfor er det slik at det er lov til å reise til en tante i Kirkenes, men ikke å besøke en onkel i Spania?», spør fastlege Gisle Roksund i dette innlegget. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Synspunkt

«Når velferdsstaten Norge svikter»

NÅ BLÅSER DET nordavind fra alle kanter, sa Ludvig i Flåklypa Grand Prix. Så sannelig, nå blåser det fra alle kanter på en gang. Jusprofessor Fridthjof Bernt har uttalt om Nav-skandalen at han aldri har sett tilsvarende systemsvikt i norsk rettshistorie. Andre kaller det et overgrep fra myndighetene.

Det er jo ikke lett å forstå at man har hatt et sett med lover og regler som man ikke har forholdt seg til i så mange år. Arne Strand i Dagsavisen skriver at alle har sviktet: Regjeringen, Stortinget, domstolene, politiet, forsvarsadvokatene, Nav og mediene.

MENNESKER HAR URETTMESSIG sonet og blitt stemplet som trygdesvindlere. Flere har stått i retten og forsvart hvorfor de dro ut av Norge til et annet EØS- land mens de mottok stønad fra Nav.

Noen har tatt en sjanse på å krysse av i meldeskjemaet for at de var i hjemlandet til tross for at de dro til en slektning I et naboland eller til varmere strøk. Andre har reist uten å vite at de har gjort noe galt. Og de straffes hardere enn hvitsnippforbrytelser, hevder mange. Det er brukt sterke ord: «Kjernen er brennemerking og klassejuss» og «De svake sparkes i skjul».

I mitt hode bør et samfunns sivilisasjon måles på hvordan vi tar oss av de svakeste. 

Vårt Land har dukket ned i materialet og funnet «en rekke tunge skjebner, psykisk sykdom og nedslitthet etter tøffe år i arbeidslivet. I møte med Nav-apparatet og rettsvesenet har de fleste kastet kortene. Gitt opp. Solgt huset. Gått i fengsel. Og sett skamfullt ned i bakken.»

PARADOKSALT OG IRONISK nok kan det vise seg at EØS-reglene (av alle!) er det som tar vare på enkeltmenneskets rettigheter. Når velferdsstaten Norge svikter.

I mitt hode bør et samfunns sivilisasjon måles på hvordan vi tar oss av de svakeste. Det motsatte er jungelens lov hvor den sterkestes rett gjelder. Det vi nå har opplevd er en form for maktasymmetri og maktarroganse som aldri hadde fortsatt dersom det ikke nettopp var syke og avmektige som har møtt maktapparatet. Det er dette som kan kalles (N)avmakt.

Et grunnleggende spørsmål er: Hvilket menneskesyn ligger til grunn i vårt trygde- og velferdssystem når en trygdemottaker blir stående mer eller mindre alene mot mektige Nav?

Arbeidslinja brakte skammen tilbake i stønadssystemet.

LOV OM FOLKETRYGD ble innført i 1967 og har vært en viktig grunnmur i velferdsstaten som Norge bygde opp etter krigen for å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved bl.a. sykdom, skade og uførhet. Loven skulle bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer, samt bidra til hjelp til selvhjelp for at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig i det daglige.

På 90-tallet ble Arbeidslinja lansert. Tidligere ble arbeid og trygd oppfattet som en rettighet, og arbeidsløshet som et systemproblem. Med arbeidslinja ble ansvar for arbeidsløshet individualisert og ofte forklart med latskap, manglende vilje og motivasjon. Arbeidslinja brakte skammen tilbake i stønadssystemet. Og Nav-reformen ble gjennomført for å styrke arbeidslinja.

Navs arbeidslinje forsterkes kontinuerlig av en strøm av tildelingsbrev, forordninger og krav til måloppnåelse fra Regjeringen.

Å HØRE TIL en arbeidsplass er i dag kanskje den viktigste faktor for identitet og fellesskap. Det er selvfølgelig helsesamt å være i et arbeid en liker og trives med. Men det er neppe arbeid til alle. Andelen unge menn uten utdanning som har en jobb å gå til, har stupt, arbeidslivet vil ikke ha dem. Arbeidslivets jernlov er klar: Hvis du ikke er produktiv nok, får du ikke jobb. Hvis ansvar er det?

I dette bildet treffer vi Nav på alle kanter: Nav vurderer inngangsbilletten til stønadsformene, Nav sørger for at du har salt i maten, Nav etterforsker deg, Nav tolker lovene for domstolene, Nav utreder for politikerne, og Nav kontrollerer seg selv.

FOR MEG SYNES Navs ledelse å være mer opptatt av å følge Regjeringens styringssignaler enn å forvalte en lov som er vedtatt av et samlet Storting. Kanskje dette er viktige grunner til at det er gått så galt som vi nå erfarer?

Så må vi selvfølgelig ikke glemme at Nav har en rekke flinke og dedikerte ansatte som daglig hjelper mange fordi de nettopp er opptatt av enkeltmennesker. Det til tross, Nav har påført skade og økt enkeltpersoners skam.

OG JEG UNDRER: hvilken hjemmel har Nav for sin praksis med å kreve at alle sykmeldte må oppholde seg i landet til enhver tid, også når medisinsk behandling egentlig består i å roe ned, samle krefter og komme tilbake i jobb med fornyet styrke?

Hvorfor er det slik at det er lov til å reise til en tante i Kirkenes, men ikke å besøke en onkel i Spania? Det aner meg at vi står ved starten av en føljetong.

Gisle Roksund er fastlege og spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin.

(Innlegget er tidligere publisert i avisa Varden.)

Annonse
Annonse
Annonse