Annonse
INKLUDERINGSDUGNAD: Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grande lanserte planene for en inkluderingsdugnad på en pressekonferanse på Jeløya 4. januar 2018.  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Leder
Leder

Har inkluderingsdugnaden gått i glemmeboka?

– VÅR VISJON ER et samfunn der alle kan delta. Vi skal senke terskelen for deltakelse i arbeidslivet for personer med nedsatt funksjonsevne, innvandrere og de som har pådratt seg hull i CV-en, sa statsminister og Høyre-leder Erna Solberg da hun lanserte regjeringens inkluderingsdugnad på Jeløya i januar 2018.

Høyre/Frp-regjeringen var da utvidet med Venstre, og etter forhandlingene på Jeløya kunne de tre partilederne Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Schei Grande stolt fortelle at de var enige om at inkluderingsdugnaden skulle være regjeringens store flaggsak for å gjøre norsk arbeidsliv mer inkluderende.

Regjeringsplattformen fra Jeløya slo fast at «Regjeringen vil invitere både offentlig og privat sektor til en inkluderingsdugnad med konkrete mål om å ansette flere personer med nedsatt funksjonsevne eller som har ‘hull i CVen’».

Staten skulle selv gå foran og sørge for at minst fem prosent av nyansatte skulle være fra disse to gruppene.

SÅ KOM KORONAUTBRUDDET, og inkluderingsdugnaden havnet i skyggenes dal. Nå var det koronadugnad som sto øverst på regjeringens dagsorden. Den siste tiden har det meste handlet om å hjelpe bedrifter i krise og å sørge for ytelser til de hundretusener som har blitt permittert og har meldt seg som ledige hos Nav.

De som hadde et middels stort hull i CV-en før koronautbruddet, risikerer at hullet utvides til et krater.

Prioriteringen av de nye ledige er forståelig, men i dagens situasjon er behovet større enn noensinne for en inkluderingsdugnad rettet mot dem som sto i utkanten av, eller helt utenfor, arbeidslivet allerede før koronapandemien.

DET BLIR NEPPE lettere for funksjonshemmede å få jobb når de skal konkurrere i jobbsøkerkøen med alle dem som har mistet jobben etter at regjeringen innførte de strenge tiltakene for å slå ned pandemien.

Og de som hadde et middels stort hull i CV-en før koronautbruddet, risikerer at hullet utvides til et krater hvis de fortsatt blir stående utenfor.

Unge som sto utenfor arbeidslivet før koronarystelsene, står i fare for å havne i permanent utenforskap hvis ikke noe gjøres.

Uten videre forklaring ser det ut som om inkluderingsdugnaden er erstattet av en integreringsdugnad.

DET VIRKET DERFOR som en god nyhet da regjeringen i krisepakka som ble lansert fredag i forrige uke, varslet en styrking av inkluderingsdugnaden. Ser man nærmere etter, oppdager man imidlertid at det er en annen dugnad enn den regjeringen inviterte til på Jeløya.

«Tiltak for å inkludere flere» var ett av fem hovedpunkter i pressemeldingen der regjeringen presenterte den nye krisepakka på fredag. Regjeringen utdypet det med å forklare at den «Styrker Inkluderingsdugnaden og arbeidet for bedre integrering».

Klikker man inn på lenken herfra, står imidlertid ikke et ord om å bistå funksjonshemmede og folk med hull i CV-en til å komme i jobb. Inkluderingsdugnaden er ganske enkelt ikke nevnt. Derimot står det at regjeringen lanserer en tiltakspakke på 456 millioner kroner for å gi flyktninger og nyankomne innvandrere hjelp til å ta del i arbeidsmarkedet så fort som mulig.

Uten videre forklaring ser det ut som om inkluderingsdugnaden er erstattet av en integreringsdugnad.

DET KAN VÆRE gode grunner til å satse på integrering av innvandrere. Men når regjeringen går ut med et løfte om å styrke inkluderingsdugnaden, er det påfallende at den ikke sier noe om satsing på funksjonshemmede og folk med hull i CV-en, som tidligere har vært pekt ut som hovedmålgrupper for regjeringens inkluderingsdugnad. Det kan gi et inntrykk av at inkluderingsdugnaden fra Jeløya er dårlig forankret i dagens regjering.

En integreringsdugnad kan kanskje være bra, men det er en dårlig idé hvis den skal erstatte inkluderingsdugnaden. Hvis regjeringen ikke sørger for en kraftfull styrking av inkluderingsdugnaden, slik den ble lansert på Jeløya for to år siden, vil det svekke troen på regjeringens vilje og evne til å ta tankene om et inkluderende arbeidsliv på alvor.

Nedprioritering av inkluderingsdugnaden vil også være en alvorlig mangel når man skal finne en god vei ut av koronakrisen.

Annonse
Annonse
Annonse