Annonse
TRENGER TID: For rask utplassering i ordinært arbeid kan ha negative helsemessige konsekvenser for personer som sliter med psykiske helseproblemer. Foto: MilanMarkovic/iStock
Synspunkt

Rask utplassering i ordinært arbeid? Ikke nødvendigvis

Magne Bråthen er stipendiat ved OsloMet

SYNSPUNKT. Personer med psykiske helseproblemer sliter med å etablere seg i arbeidslivet. Denne gruppen har markant lavere yrkesdeltakelse og høyere andel på helserelaterte ytelser sammenlignet med personer med fysiske lidelser.

For å bedre den arbeidsrettede oppfølgingen for de med psykiske helseproblemer har myndighetene økt bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak basert på Individuell jobbstøtte (forkortet «IPS» fra den engelske betegnelsen Individual Placement and Support).

Denne skjematiske oppfølgingsmetoden består av i alt åtte prinsipper, som er identifisert og evaluert gjennom en rekke empiriske studier. Tre hovedelementer fra IPS har blitt løftet frem i en rekke strategi- og styringsdokumenter fra Nav:

i. Brukermedvirkning

Alle brukere som er motiverte og ønsker å komme i jobb, skal få en oppfølging som omfatter arbeidstrening og praksis. Grunnlaget for oppfølgingen er beskrivelsene som brukerne selv gir av ambisjoner når det gjelder jobb og behovet for bistand underveis.

ii. Utplassering i arbeidslivet

Målet for oppfølgingen skal være ordinært lønnet arbeid. I tillegg skal det legges til rette for at den praksis og arbeidstrening som må til for å nå dette målet, skjer i det ordinære arbeidslivet.

iii. Tett, tilrettelagt og tverrfaglig støtte

Oppfølgingen skal gjennomføres på en slik måte at utplasseringen i arbeidslivet kan lede til et ordinært ansettelsesforhold. Bistanden som ytes skal være tett, tilpasset den enkeltes behov, og omfatte samarbeid med helsesiden av hjelpeapparatet og arbeidsgivere.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

MÅLKONFLIKT: Nav-veiledere opplever at behovet for å etablere et tillitsforhold kan komme i konflikt med ambisjonene om rask utplassering i ordinært arbeid, skriver stipendiat Magne Bråthen i denne artikkelen. (Foto: Pål A. Kvalnes/OsloMet)

Motstridende føringer

En analyse basert på intervjuer med 18 veiledere, som arbeider med generell oppfølging av personer som mottok bl.a. sykepenger og arbeidsavklaringspenger ved Nav-kontorer i 5 fylker, får fram viktige erfaringer. Veilederne rapporterte om manglende ressurser til å etterkomme kravene som settes av disse kunnskapsbaserte prinsippene for oppfølging, og at føringene som ble lagt til dels var motstridende. 

Å bygge tillit tar tid

Så godt som alle informantene la vekt på at en viktig forutsetning for et vellykket oppfølgingsløp er at man lykkes med å opprette et tillitsforhold med brukerne. Dette ble ansett som helt nødvendig for å oppnå en åpen dialog om sosiale, helsemessige og karrieremessige forhold, og igjen sikre at planer, aktiviteter og mål ble basert på brukernes egne ønsker og vurderinger.

Tidvis kom dette i konflikt med ambisjonene om rask utplassering i ordinært arbeid. Veilederne ga uttrykk for at det er behov for en større erkjennelse av at det tar tid å etablere gode relasjoner og tillitsforhold med brukerne. Dette ble ytterligere vanskeliggjort ved at mål- eller resultatindikatorene ikke fanget opp denne type arbeid, noe som bidro til å gjøre denne innledende innsatsen «usynlig».

Iler langsomt

To hensyn er viktige ved utplassering i arbeidslivet. For det første hensynet til brukeren. Veilederne mente at for rask utplassering i ordinært arbeid kunne ha negative helsemessige konsekvenser for brukerne, som igjen kunne påvirke fremdriften i oppfølgingen.

For det andre handlet det om arbeidsgiverne. Det ble uttrykt bekymring for at forholdet til arbeidsgiverne kunne påvirkes negativt om Nav sendte tiltaksdeltakere som hadde dårlige forutsetninger for å imøtekomme de kravene som følger en slik arbeidstrening.

Det ble sett på som viktig at veilederne hadde et godt forhold til bedrifter og arbeidsgivere, både fordi det bidrar til å opprettholde viljen til å ta imot tiltaksdeltakere og fordi det øker sannsynligheten for at opplærings- og praksisperioden blir vellykket.

Veilederne ved Nav-kontorene hadde betydelig handlingsrom til å bestemme hvilke brukere som skulle ytes en tett og individuelt tilrettelagt oppfølging. 

Hadde handlingsrom

Veilederne ved Nav-kontorene hadde betydelig handlingsrom til å bestemme hvilke brukere som skulle ytes en tett og individuelt tilrettelagt oppfølging. Selv om det er utarbeidet overordnede føringer for hvilke målgrupper som skal prioriteres, viste intervjuene at veilederne ofte tok valg basert på egne vurderinger av brukernes oppfølgingsbehov.

Disse vurderingene ble påvirket av den generelle arbeidsbyrden til veilederne, men også av tilgangen på virkemidler for å yte adekvat bistand til den enkelte. Et konkret eksempel som veilederne rapporterte om, var at de manglet nødvendige «verktøy» til å følge opp innvandrere med psykiske helseproblemer.

Blir enkeltgrupper nedprioritert?

En arbeidssituasjon preget av et høyt antall brukere, liten tid til oppfølging og manglende arbeidsrettede tiltak, fører til at veilederne må prioritere hvem denne innsatsen skal rettes mot. Hvis disse prioriteringene følger av mangel på konkrete virkemidler eller føringer fra arbeidsgivere, kan det lede til at enkeltgrupper systematisk velges bort.

For å kunne yte likeverdige arbeidsrettede tjenester til alle Navs brukere, må det derfor løpende identifiseres om det er grupper som blir nedprioritert og hva de underliggende årsakene kan være. Dette er nødvendig for å legge til rette for en målrettet innsats med tiltak som sikrer at alle med psykiske helseproblemer fanges opp av hjelpeapparatet.

Veien fra overordnede retningslinjer til praksis er lang og kronglete.

Skal være kunnskapsbasert

En overordnet målsetting er at utformingen av den aktive arbeidsmarkedspolitikken og bistanden som ytes ved NAV-kontorene skal være kunnskapsbasert. Ved å forankre politikk og praksis i studier av hva slags oppfølging som best bidrar til å øke yrkesdeltakelsen, skal hjelpeapparatet tilby tilpassede og effektive tjenester, og forhindre at det settes i gang tiltak som i verste fall virker mot sin hensikt.

En slik kunnskapsbasert tilnærming er et viktig premiss for å lykkes med innsatsen for et mer inkluderende arbeidsliv som i større grad omfatter personer med ulike helseproblemer.

Studier av praksis viktig

Veien fra overordnede retningslinjer til praksis er lang og kronglete. Den daglige oppfølgingen som finner sted på Nav-kontorene, blir utført innenfor rammer som setter grenser for i hvilken grad de kan imøtekomme krav og forventninger fra brukerne.

For å løse de utfordringene som da oppstår må veilederne ta valg som kan påvirke kvaliteten på tjenestene og hvilke brukere som prioriteres. Kunnskap om praksis i frontlinjene er viktig fordi det er her vi erfarer og danner oss meninger om velferdsstaten. Slik kunnskap er også en forutsetning for å kunne vite hva effektstudier faktisk måler effekter av.

Referanse

Bråthen, Magne (2020): Nav-veilederes dilemmaer i oppfølgingen av personer med psykiske helseproblemer. Søkelys på arbeidslivet, 1-2 2020 s. 52-66 (idunn.no).

Denne kronikken har tidligere vært publisert på nettsidene til Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) ved OsloMet.

Annonse
Annonse
Annonse