Annonse
NY RAPPORT: Næringsminister Iselin Nybø (V) mottok 1. desember rapporten fra Velferdstjenesteutvalget, som har kartlagt lønnsomhet og pengestrømmer hos private leverandører av velferdstjenester. Foto: Næringsdepartementet
Synspunkt
Synspunkt

Uønskede superprofitører eller samfunnsnyttige velferdsaktører?

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Dersom man inntar et for prinsipielt standpunkt i debatten om private velferdstjenester, har man lett for å underkommunisere de argument, og de faktaopplysninger som dessverre ikke støtter opp under eget standpunkt.

Næringsministeren har nylig mottatt en rapport fra Velferdstjenesteutvalget. Rapporten er en kartlegging av hvorvidt private leverandører av velferdstjenester «tjener felleskapets interesser», eller - sagt mer direkte og unyansert: Hvordan velferdsprofitører tjener seg ufortjent rike på fellesskapets bekostning.

En rekke politikere, og flere medier har allerede vært ute og karakterisert rapportens premiss og konklusjoner. Noen karakteristikker fremstår mer mistenkeliggjørende og nedsettende enn andre. Det er synd at det ikke skal være mulig å få etablert et felles fakta- og kunnskapsgrunnlag for hva utvalget egentlig hatt sagt og ment, når den politiske debatt trekkes i gang.  

En rekke politikere og media har allerede gjort seg opp en mening. Ikke bare om at vi «ikke kan utelukke» at det finnes superprofitører blant oss, men også om hva regjeringen – etter deres mening – ganske sikkert vil mene om velferdstjenesteutvalgets konklusjoner. En god politiske analyse i dag er nemlig den som vet hva regjering og opposisjon vil mene, før de selv har ment noe som helst.

Les også: Utenlandske aktører på frammarsj i norsk velferd

I dette tilfellet vet mange allerede hva næringsministerens vurderinger av utvalgets anbefalinger vil bli. Og det gjelder å få plantet sin forutinntatthet raskest mulig i det politiske landskap. Man kan da ikke vente på eventuelle lovendrings-forslag om endrede betingelser for å ta ut overskudd på velferdstjenester? Partiets mening, for eller mot privatisering av velferdstjenester, må for all del ikke forkludres eller nyanseres av saklighetsnivået eller fakta-innholdet i utvalget!

For ettertrykkelig å parkere Velferdstjenesteutvalgets premiss og konklusjoner jo før jo heller, blir utvalget av flere politikere også karakterisert som et «bestillingsverk». Kan det sies mer avvæpnende?

De av velgerne som fremdeles kanskje hadde tenkt å lese rapportens sammendragskapittel for å danne seg en egen oppfatning av privat og offentlig velferd, må gjerne gjøre det, men da vel vitende om at deres partiledere allerede har kalt det de leser for et «bestillingsverk».

Denne form for overkjørende og respektløs debattform er dessverre ikke ny. Vi har sett den anvendt, både for politireformens og domstolkommisjonens sin del. Nærmest før disse utredningene hadde gått i trykken konkluderte enkelte politikere og media med «bestillingsverk» preget av regjeringens nærmest monomane sentraliserings-iver. Slikt noe må vel kunne tillates i den politiske retorikks gode navn og rykte sier kanskje noen. Ja vel, men overskygges ikke da lett den politiske troverdighet av politisk fjas og underholdende polemikk?

Nærmest før disse utredningene hadde gått i trykken konkluderte enkelte politikere og media med «bestillingsverk»

Når det gjelder Velferdstjenesteutvalget redegjøres det grundig og saklig om hva urimelig overskudd, utbytte, inntjening, driftsoverskudd og annen, potensielt profitabel virksomhet egentlig er. Utvalget viser også kledelig akademisk usikkerhet, ved ikke å være bastant om hvor grensene bør gå, for hva som er profitt til "egen lomme", og hva som er overskudd til "fellesskapets beste».

For oss velgere som kanskje fremdeles lurer på hvorvidt private barnehager bør opprettholdes eller ikke, vil det også være nyttig å lese utvalgets framstilling av hva et høyt eller lavt driftsoverskudd kan være, eller hva man skal si er en «for høy» avkastning.

Hvilken skjebne vil så Velferdstjenesteutvalgets rapport kunne gå i møte?  Trolig vil det hverken få Arbeiderpartiet eller Høyre til å endre sine programfestede oppfatninger om privat vs. offentlig velferd. Skulle man likevel gjette kan det kanskje ligge an til et politisk kompromiss om å regulere mere, kontrolleres bedre, beskattes høyere, eller innskjerpe regelverket for offentlige anbud ytterligere.

Det mest sannsynlige er vel likevel at det blir bred politisk enighet om behovet for nye utredninger og mer forskning om privat og offentlig velferd.

Velferdstjenesteutvalget er forfattet i et språk som langt flere enn næringsministeren og hennes byråkrater vil forstå. Likevel finnes det passasjer som nok krever en viss pedagogisk og politisk tilrettelegging før det sendes ut på høring. For eksempel utvalgets opplysning i sammendraget om at det offentlige nok har et mer idealisert (fellesskaps)-syn på hvilke motiv velferdstjenester fra det offentliges side er drevet av, enn hvilke motiv (utenom de økonomiske) som de private profitører er drevet av:

«Prinsipal-agent-teorien kan brukes til å identifisere de særlige styrings- og kontrollutfordringer som oppstår når det offentlige bruker en privat aktør til å levere velferdstjenester. Den offentlige prinsipalen har ofte et annet mål med levering av velferdstjenesten enn den private agenten, som gjerne er drevet av økonomiske insentiver.»  

Annonse
Annonse
Annonse