Annonse
VARIG JOBB: Målet med Arbeidsforberedende trening er ikke å få arbeidssøkeren fortest mulig ut i jobb, men å sørge for at den det gjelder får en varig tilknytning til arbeidslivet, tilpasset egne utfordringer, skriver Flemming Trondsen. Foto: Image Source/iStock
Synspunkt

Har vi glemt de som trenger mest bistand for å få jobb?

Flemming Trondsen er kommunikasjonssjef arbeidsgiverforeningen for vekst- og attføringsbedrifter, ASVL

– Ofte er det de som skriker minst, som trenger hjelp raskest, sa sersjanten, den vennlige trønderen som skulle lære opp oss sanitetssoldatene i hvordan vi skulle prioritere mellom pasienter når vi kom til et skadested. Et lite glimt fra Luftforsvarets Sanitetsskole på Stavern, 1998.

Det er lenge siden nå. Og det er et stykke mellom livet som sanitetssoldat i Luftforsvaret og livet som ansatt i en arbeidsgiver- og interesseforening.

Hverdagen i ASVL består ikke av forbindinger, bårebæring og førstehjelp. Den handler om arbeidsmarkedspolitikk. Hvordan vi, som samfunn, prioriterer mellom de mange som trenger bistand for å finne og beholde en jobb.

Men det er en parallell her, mellom medisinske prioriteringer og utmålingen av tilbudet en gitt arbeidssøker kan få, eller ikke få, fra samfunnet.

For hvem får bistand først i arbeidsmarkedet, og med hvilken innsats? Og hvem haster vi forbi når det virkelig strammer seg til?

Hva med de som allerede har ventet en stund – og som trenger mer hjelp enn gjennomsnittet for å finne sin plass i arbeidslivet?

De som er verst rammet

Og det strammer seg virkelig til nå. Vi står i en krise, og vi har gjort det lenge.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å sikre at de som nå har mistet jobben, kan komme kjapt inn igjen når smittesituasjonen bedres. Et eksempel er lønnstilskudd. Dette virkemiddelet brukes som det siste vippet inn i en ansettelse – det handler om å gjøre arbeidsgiveren villig til å satse på arbeidstakeren.

Men hva med de som allerede har ventet en stund – og som trenger mer hjelp enn gjennomsnittet for å finne sin plass i arbeidslivet? Hva med dem som har en lang vei å gå før ansettelse kan være aktuelt?

Har regjeringen tenkt på dem?

Reformer og tiltak - men er det noe handling?

ASVL har vært en pådriver for flere tiltaksplasser for disse målgruppene siden organisasjonen ble dannet i 1991.

Og vi har til dels blitt lyttet til når det gjelder tilrettelagte arbeidsplasser for utviklingshemmede.

Når det gjelder tiltak for personer som trenger arbeidstrening og tilrettelegging for å finne veien tilbake til arbeidslivet, er vi mer bekymret.

Det mangler ikke på honnørord.

Det handler om at veilederne ser hver enkelt arbeidssøkers behov.

Fremsnakkingsretorikken rundt disse gruppene øker stadig i styrke.

Regjeringens inkluderingsdugnad har vært i gang siden 2019, og denne våren er det #semuligheter som gjelder. Det er laget handlingsplan for personer med funksjonsnedsettelser, likeverdsreform med tre departementer involvert, og nå sist Fullføringsreform for elever i videregående skole.

Samlet sett presenterer regjeringen flotte planer, men hva skjer på bakkeplanet?

Les også: Nav Trøndelag får kritikk for kutt i arbeidsmarkedstiltak

Ikke bare komme i jobb - men bli værende i arbeidslivet

Det fremste tiltaket NAV har for å hjelpe arbeidssøkere som trenger omfattende bistand over tid, heter Arbeidsforberedende trening (AFT).

Dette skiller seg fra andre tiltak fordi skreddersøm er grunnprinsippet. Det handler om at veilederne ser hver enkelt arbeidssøkers behov, og utforsker alle de mulighetene som ligger i tiltaket.

I Arbeidsforberedende trening bruker veilederne tid for å avklare veien videre, for eksempel til karriereveiledning, og til kvalifisering. Målet er ikke å få arbeidssøkeren fortest mulig ut i jobb, men å sørge for at den det gjelder får en varig tilknytning til arbeidslivet, tilpasset egne utfordringer.

Dette tiltaket ligger klart i verktøykassa, og passer perfekt for dem som trenger mest bistand. Oslo Economics har nylig dokumentert at tiltaket er et vellykket tiltak, selv om resultatene (i form av hvor stor andel som går over til jobb eller skole) varierer. Rapporten påpeker også på at tiltaksdeltakerne har omfattende utfordringer, og at resultatene som oppnås, må sees i lys av det.

Den samme rapporten dokumenterer også at det mange steder er opptil seks måneders ventetid for å komme inn i tiltaket. Og her må jeg legge til: Dette er jobbsøkere som allerede har ventet lenge i NAV-systemet.

Det er gjennom prioriteringer av knapphetsgoder at vi viser hva slags samfunn Norge skal være. 

Prioritering

NAVs egne tall viser at bruken av dette tiltaket står på stedet hvil.

Hvorfor bruker ikke NAV dette tiltaket mer? Eller sagt på en annen måte: Hvorfor gir ikke politikerne marsjordre om å bruke de verktøyene som allerede ligger i verktøykassa, og som vi vet fungerer?

Er det fordi Arbeidsforberedende Trening ikke er en quick fix-løsning, som lønnstilskudd? Eller er tankegangen at man får bruke kreftene på dem det er lettest å lykkes med, og gå forbi dem som har vært uten arbeid så lenge at de har gitt opp å rope?

Jeg håper det ikke er noen av delene. Tvert imot håper jeg politikerne vil se verdien av å prioritere tiltaksplasser til de som trenger mye bistand. For det er gjennom prioriteringer av knapphetsgoder at vi viser hva slags samfunn Norge skal være. Vårt samfunns adelsmerke er at vi er villig til å bruke tid og ressurser på grupper som andre, og fattigere samfunn, ville gitt opp. 

Hva var det sersjanten på sanitetsskolen sa?

– Ofte er det de som skriker minst, som trenger hjelp raskest.

Annonse
Annonse
Annonse