De som dropper ut av samfunnet

Adrian Lorentsson er kommunikasjonssjef i Mental Helse Ungdom.

Mange går rett fra en delvis mislykket skolegang til Nav og noen rett inn i uføretrygd.

BLANT FORSKERNE OG andre som jobber med arbeids- og velferdsspørsmål brukes et – for meg – søtt lite begrep: NEET. Hvis du sier det høyt (på engelsk) høres det ut som «neat». Tommel opp, liksom.

Problemet er bare det som skjuler seg bak denne søte, lille fortkortelsen. NEET står for «Not in employment, education or training». Not so neat.

NORGE TILHØRER EN liten, eksklusiv gruppe land som havner høyt oppe på listene over landene med best levekår og med de lykkeligste innbyggerne i verden. Kanskje ikke så overraskende er vi ofte i selskap med flere av våre nordiske naboer. Da kan det være lett å glemme de som gjør at statistikken gir full pott.

De som er virkelig dyktige på kvalitetsutvikling i – og utenfor – helse- og sosialfeltene ser i liten grad på forskjellen mellom 1 og 8 eller 9 på tilfredshetsundersøkelser. De ser på alt som hindrer oss fra å nå toppen. Det er det viktig at vi gjør, også på samfunnsnivå.

Å slite psykisk er hardt arbeid og for noen tar det opp hele døgnet. 

NÅR ET UNGT menneske forlater videregående opplæring uten å fullføre snakker vi om videregåendedropout. Noen klarer seg greit, men mange går rett fra en delvis mislykket skolegang til Nav og noen rett inn i uføretrygd. De ti siste årene snakker vi om en dobling av antallet unge uføre, der 60 prosent av økningen skyldes psykiske lidelser. Det er her vi finner mange såkalte NEETs.

Ifølge en rapport som nylig ble publisert av OECD ser det dårlig ut for de av oss som har havnet utenfor alt. Mer enn halvparten (56 prosent) av alle i denne gruppen har ikke fullført videregående skole. Ofte dropper unge ut på grunn av underliggende psykiske helseproblemer som enten er ubehandlet, eller tar opp en for stor del av hverdagen til at det er realistisk å kombinere de to.

Å slite psykisk er hardt arbeid og for noen tar det opp hele døgnet. Det synes ikke, for mange blir det en ekstra belastning og for samfunnet forøvrig blir ikke problemet spesielt åpenbart.

KANSKJE SKULLE ALLE vi som sliter med ett eller annet psykisk problem møtt opp på skole og jobb i rullestol. Da tror jeg enkelte ville fått øynene opp for at usynlige funksjonsnedsettelser må legges til rette for i like stor grad som de mer synlige.

Helseproblemene til NEETs er også overveldende sammenlignet med befolkningen forøvrig. Det er nesten seks ganger så sannsynlig at unge i denne gruppen opplever depresjon sammenlignet med sine friske jevnaldrende, og det er ni ganger mer sannsynlig at de opplever dårlig helse. Hvis du hadde kaffe, vann eller noe annet leskende i munnen så håper jeg at det drypper fra skjermen din nå.

Det som gjør dette så utrolig frustrerende, er at løsningen på helseproblemene for mange av disse unge menneskene er såre enkel: jobb. Mennesker med psykiske helseproblemer – og lidelser – har i svært stor grad nytte av betalt (eller ubetalt) arbeid.

Det er en av de aller viktigste beskyttelsesfaktorene vi har for å opprettholde en god psykisk helse, og en av de viktigste tiltakene vi kan ty til for å bli bedre. Arne Holte (google him) snakker hele tiden om «de syv psykiske helserettighetene». Med dem har vi gode forutsetninger, uten not so much.

NÅR EN SÅ stor gruppe mennesker står utenfor arbeidslivet og samfunnet, så får de psykiske helseproblemer hvis de ikke hadde det fra før. Og med psykiske helseproblemer blir det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet (da har vi ikke engang begynt å snakke om hull i CV-en).

De siste ti årene har vi sett en ond sirkel utfolde seg helt uforstyrret i Norge. Gjør vi ikke noe med den vil den bare få større og større momentum helt til velferdsmodellen vår kneler.