Velferdbloggen​Frihetsnøkkel i vranglås

Vibeke Marøy Melstrøm er generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge.

1. JANUAR 2015 ble en merkedag for funksjonshemmede med assistansebehov i Norge. Da fikk 14 500 funksjonshemmede individuell rett til borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Kampen for at vi skal få bruke vår radikale frigjøringsnøkkel ble kronet med en viktig seier.

BPA fordrer at personen med assistansebehovet, eller en nærstående, blir arbeidsleder for en eller flere personlige assistenter. Dette er radikalt fordi vi selv får bestemme hvem som skal assistere oss, hva assistenten skal assistere oss med, hvor og når.

Jeg har selv erfart at selvbestemmelse er nødvendig for å kunne ha frihet til livsutfoldelse. Da jeg mottok hjemmesykepleie var det lederen i Pleie- og omsorgsetaten som bestemte hvem, hva, hvor og når.

SKULLE BIDRA TIL LIKESTILLING: Regjeringen og Stortinget har forstått at hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenester ikke er løsningen om jeg, og andre funksjonshemmede, skal kunne ta ansvar og ha styring i eget liv. Hensikten med å rettighetsfeste BPA var å bidra til at vi funksjonshemmede blir likestilte:

«Brukerstyrt personlig assistanse er et viktig bidrag til likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse.» For funksjonshemmede betyr BPA «mye for muligheten til yrkesdeltakelse, utdanning og et aktivt og selvstendig liv», heter det i Stortingsproposisjon 86 L om rett til BPA.

Rett til BPA skulle gjøre det mulig for funksjonshemmede å skape og drømme. Trodde vi.

(Innlegget fortsetter under bildet.)

IKKE INDIVIDUELL VURDERING: Uloba-rapporten «Mitt liv – mitt ansvar» avdekker at kommunene i mange tilfeller ikke gjør en individuell vurdering av behovet for assistanse. Bildet viser Vibeke Marøy Melstrøm ved lanseringen av rapporten i februar.

Foto: Finn Ståle Felberg

VÅRE ERFARINGER: I 2015 til 2017 har Uloba dokumentert hvordan kommunene har forvaltet vår frihetsnøkkel. Funnene i rapporten «Mitt liv – mitt ansvar» er basert på samtaler med mer enn 700 funksjonshemmede. De har fortalt oss at kommunene:

  • gir avslag på svært mange søknader om BPA.
  • i mange tilfeller ikke gjør en individuell vurdering av søkers assistansebehov.
  • saksbehandler ofte søknader som om BPA var en tradisjonell pleie- og omsorgstjeneste.
  • innvilger i mange tilfeller få eller ingen BPA-timer til sosial deltakelse og samfunnsdeltakelse.
  • reduserer i noen tilfeller antallet assistansetimer i eksisterende BPA-ordninger.
  • legger stadig oftere opp til at funksjonshemmede med BPA skal få reisebegrensninger og bli overvåket.

STÅR I JURIDISK STAMPE: I 2012 ble BPA flyttet fra Sosialtjenesteloven til Helse- og omsorgstjenesteloven. BPA og hjemmesykepleie ble med ett omfattet av de samme kravene til kontroll, rapportering og helsefaglig vurdering av forsvarlighet.

Ulobas rapport viser at resultatet er at kommunene i stadig større grad forvalter BPA som en pleie- og omsorgstjeneste. Mange BPA-søkere får innvilget lovens minstekrav: assistanse i hjemmet til å overleve. Når funksjonshemmede blir fratatt muligheten til å delta i samfunnet blir vi diskriminert. Frihetsnøkkelen vår går i vranglås.

VI TRENGER EN NY LÅS: «Regjeringen vil […] sikre at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) fungerer etter hensikten», står det i den ferske regjeringsplattformen. Ulobas forslag er at BPA blir flyttet til en lov som har som formål at funksjonshemmede blir likestilt.

Forvaltningsnivået med ansvar for BPA-ordningen må ikke rasjonere vår rettighet. Vi trenger saksbehandlerne som ser muligheter for aktivitet og samfunnsøkonomiske gevinster, ikke pleie og omsorg. Regjeringen og Stortinget må raskt lage en ny lås som lar seg åpne av frihetsnøkkelen BPA.