Velferdbloggen​Gi Tellef plass

Baard Fiksdal er informasjonssjef i NHO Service og Handel

Når unge mennesker med Downs syndrom søker jobb er lærere, foreldre og personlige kontakter det som betyr noe, mens Nav har minimal eller ingen betydning.

JEG BLE KJENT med Tellef da han var 16 år. Tellef hadde Downs syndrom og gikk på en spesialskole i Oslo.

Hver dag gikk gutten alene hjemmefra langs en nøye avtalt rute for å ta T-banen til skolen. Før eller siden måtte det smelle.

Jeg ble godt kjent med Tellef fordi han holdt til i første etasje, mens jeg bodde i kollektiv i andre. En del av leieavtalen var at vi skulle pusse opp leiligheten.

MIN KJÆRESTE PÅ den tiden het Kari og skulle male. Hun sto og balanserte på tærne på en gardintrapp, mens hun malte gammelrosa lister, så høyt oppe under taket i stua at det bare var et spørsmål om tid før det ville gå galt.

Dette skjønte Tellef. Han satt og studerte Karis bevegelser, så hvordan hun strakk seg stadig lenger og lenger utover. Det er jo fryktelig lite effektiv å skulle drive og flytte på gardintrappen hele tiden. Det er jo det. Da er det mye greiere å risikere livet.

– Hvordan tror du det blir å dø, spurte Tellef.
– Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at du har hatt et godt liv først, sier Kari.
– Det har jeg, sier Tellef.
– Hvordan da?
– Jeg er forelsket.
– I hvem da?
– I noen som står og maler, akkurat nå.

DET SKAL SIES til Karis ære at det slett ikke er lett å skulle stå i full utstrekning, høyt oppe under taket, med malerkost og dårlig balanseevne, og så få en skikkelig latterkule. At hun dessuten klarte å lande uten å velte malerspannet skal hun ha all ære av.

Nå er dette i for seg en avstikker i denne historien, for det jeg egentlig hadde tenkt å fortelle var hvordan Tellef tok seg frem og tilbake skolen. Her er det viktig å opplyse at Tellef var en meget stor og kraftig bygget kar.

Å KOMME SEG til skolen var en reise etter et nøye fastlagt mønster. Tellef krysset gaten på nøyaktig samme sted hver dag. Han stilte seg opp på samme punkt og ventet på banen. Og når dørene åpnet seg gikk han rett inn og satte seg på sitt faste sete.

En morgen var jeg tilfeldigvis på vei ned til T-banen og så Tellef gå ruta si. Han ventet, som han pleide på banen, og da dørene åpnet strenet gutten inn.

Og bråstoppet. For der satt det en pent dresskledd kar og leste Aftenposten. Mannen ante fred og slett ingen fare. Han var ikke klar over at han satt på Tellef sitt sete. Slikt er jo ikke så lett å vite.

MEN DER SATT han altså og var i veien. Tellef ble varm i toppen og veldig rød i fjeset. Han lurte fælt på hva han nå skulle gjøre. Det var lett å se. Brått tok Tellef en beslutning. Han tok med seg alle sine kilo og satte seg. På mannens fang.

Mannen ble jo litt forbauset. Sånn med det samme. Det kan man forstå. Men mannen smilte. Dette var ikke noe problem. Det var jo bare å flytte litt på seg. Gi Tellef den plassen han trengte.

JEG HAR BÅRET denne historien med meg i mange år. Jeg har en egen plass i hjerte for folk med Downs syndrom.

Dette er den hyppigste formen for utviklingshemming i Norge. Det fødes i snitt 75 barn hvert år med Downs. Alle har de en forsinket intellektuell utvikling, men i svært varierende grad.

Mange kan fullføre tilrettelagt skole og leve i stor grad selvstendig med tilrettelagt arbeid, mens andre trenger mye hjelp i hverdagen.

TORA MATHEA WASVIK leverte i 2014 en master om dette, som jeg fant på nettet.

Den understreker at det som betyr noe når unge mennesker med Downs syndrom søker jobb er lærere, foreldre og personlige kontakter, mens Nav har minimal eller ingen betydning.

Mange bedrifter har høyst sannsynlig tilgjengelige arbeidsoppgaver, men mangler kunnskap om eventuelle problemer og kostnader, skriver Wasvik.

JEG SKRIVER DETTE for å nå frem til arbeidsgivere som kan gi folk som Tellef den plassen han eller hun fortjener.

Det krever at du er villig til å strekke deg og ikke er redd for en god latter. Jeg tror ikke du vil angre.