Velferdbloggen​Hvor IA-trøtt er du?

Inger Lise Blyverket er direktør for politikk og forhandlinger i Hovedorganisasjonen Virke
Mange små og mellom­store ­virksomheter ­opplever at tiltak og ­virke­midler i IA-avtalen ikke ­nødvendigvis treffer dem.
 
VI HAR HATT intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) som et redskap i norsk arbeidsliv i 17 år.
 
Ved årsskiftet løper denne avtaleperioden ut, og vi må derfor ta stilling til hva som skal skje videre. En avtale som har levd både nasjonalt, regionalt og lokalt i nesten 20 år bør jo ha noen slitasjeskader – i alle fall hvis den er godt brukt. Og det mener jeg denne avtalen er.
 
EN SLIK AVTALE må ikke bli et mål i seg selv. Den skal være et virkemiddel for å oppnå noe det er bred enighet om.
 
Og det ER bred enighet om at vi fortsatt skal ha et inkluderende arbeidsliv der vi sørger for at folk ikke faller fra og at flere slipper inn. Vi har bare delvis nådd målene, og ikke minst er det fremdeles langt igjen til vi når målet om reduksjon i sykefraværet på 20 prosent.
 
Det bør bekymre oss alle, og det gir oss god grunn til å diskutere om dette virkemiddelet er det rette for å nå målet.
 
EN AV DE aller viktigste gevinstene ved IA-samarbeidet har vært at det nå er mye større aksept for å diskutere sykefravær åpent og med den enkelte.
 
Den gode arbeidsgiver bryr seg, har klare rutiner, følger opp fra første dag og lar ikke fraværet være en privatsak. Det mener jeg vi kan takke IA-samarbeidet for.
 
MEN FREMDELES ER det noen ting det er vanskelig å snakke om – i alle fall for oss organisasjonene i det nasjonale trepartssamarbeidet. Ute på den enkelte arbeidsplass og i selskapslivet er det langt større aksept for å snakke åpent.
 
Sykmelderens rolle og ansvar for sykefraværet drøftes svært ofte når Virke møter våre bedrifter eller rådgir dem i det daglige HR-arbeidet. Mange opplever at når først en sykmelding er skrevet ut, stopper dialogen – og arbeidstakeren er vanskelig å nå.
 
Andre erfarer at kunnskapen om tilrettelegging på arbeidsplassen er mangelfull hos dem som kan signere på sykmeldingsblanketten. Flere – også leger – signaliserer at det er pasienten som bestemmer hvorvidt det skal skrives ut en sykmelding.
 
For Virke er det avgjørende at disse erfaringene tas på alvor, og at vi ser nærmere på hvordan vi kan innrette dette på en annen måte.
 
For oss i Virke har det blitt et større og større problem at IA-avtalen har pålagt oss munnkurv mens frustrasjonen vokser ute i bedriftene.
 
ET ANNET – OG enda større tabu – har vært sykelønnsordningen. Store forskjeller i sykefravær mellom Sverige og Norge i samme type foretak og med den samme HR-policy er vanskelig å forklare hvis man ikke våger drøfte ulikheter i sykelønnsordning mellom Norge og Sverige.
 
For oss i Virke har det blitt et større og større problem at IA-avtalen har pålagt oss (og de andre partene bak avtalen) munnkurv mens frustrasjonen vokser ute i bedriftene.
 
I TILLEGG ER det sånn at mange små og mellomstore virksomheter opplever at tiltak og virkemidler i IA-avtalen ikke nødvendigvis treffer dem.
 
Om lag 1/5 av bedriftene i privat sektor har tegnet IA-avtale, og andelen er synkende. Det er heller ingen sammenheng mellom sykefravær og IA-avtale i Virkes bransjeområder.
 
Arbeidslivssentrene i NAV gjør svært mye godt arbeid, men de klarer ikke å yte det som trengs til alle de små IA-bedriftene, og byråkratiet som følger med tilskudd er fremdeles ikke ryddet av veien.
 
VI I VIRKE ønsker oss et sterkt og forpliktende samarbeid framover for å styrke sysselsettingen. Å sikre arbeidsdeltakelse i en tid med store omstillinger angår oss alle.
 
Vi ser fram til å drøfte dette og andre spørsmål videre etter at ekspertene i det regjeringsoppnevnte sysselsettingsutvalget har levert sin rapport i februar 2019. En litt sliten IA-avtale må ikke stå i veien for åpne og viktige diskusjoner framover.