Annonse
ARBEIDSGIVERS BEHOV: Varige arbeidsforhold har du først når arbeidsgiveren har behov for arbeidskraften din, skriver Jon Qvortrup i dette blogginnlegget. Foto: Fizkes/Dreamstime

Velferdbloggen​Raskt inn – fort ut

Jon Qvortrup er spesialrådgiver, Arbeid og inkludering i NHO Service og handel

DE SOM HAR det vanskeligst med å finne jobb, ligner ganske mye på dem som har høyest sannsynlighet for å miste jobben. Allikevel handler for mye ved dagens arbeidsinkluderingsarbeid om å få folk i jobb, og mindre om hvordan de skal beholde den.

I politikkutformingen på området er det et viktig grunnprinsipp som ofte overses: Et varig arbeidsforhold har du først når arbeidsgiver har behov for arbeidskraften din.

Problemet er at kravene kun stilles til det å skaffe brukerne jobb, ikke til det å holde på den.

DET ER VERDT å spørre seg om de samme metodene og incentivene som skal bidra til at folk kommer i jobb, faktisk bidrar til å redusere sannsynligheten for at de skal beholde den.

Et satsingsområde nå er lønnstilskudd. Lønnstilskudd kan virke både positivt og negativt.

For dem som bare trenger å få en fot innenfor, kan lønnstilskudd noen ganger være en god løsning, men sliter du med sykdom, psykiske problemer, eller lese- og skrivevansker uten at dette tas tak i, risikerer du fort å miste jobben når lønnstilskuddet forsvinner. Ressursene er gått til å skaffe jobb, ikke til å holde på den.

Raskt inn – fort ut er dessverre resultatet for mange.

ET LIGNENDE EKSEMPEL er knyttet til resultatkravene som stilles til Navs tiltaksleverandører når det gjelder formidling til jobb for brukerne. Det er for så vidt rett og rimelig at det stilles krav til måloppnåelsen. Problemet er at kravene kun stilles til det å skaffe brukerne jobb, ikke til det å holde på den.

Kanskje særlig innen de anbudsutsatte tiltakene finner man eksempler på quick-fix-løsninger for å få brukere raskt i arbeid. Raskt inn – fort ut er dessverre resultatet for mange.

BEDRE OPPFØLGING ETTER ansettelse av både arbeidsgivere og arbeidstakere fremheves ofte som en løsning. Det er vanskelig å være uenig i at flere ville ha beholdt jobben dersom oppfølgingen etter ansettelse hadde vært bedre. For eksempel kunne man brukt penger satt av til lønnstilskudd til å følge opp arbeidstakere og arbeidsgivere.

Undersøkelser viser at vissheten om at det er hjelp å få noen ganger kan være tilstrekkelig i seg selv.

DET ER ALLIKEVEL underlig at arbeidsgivernes behov for arbeidskraft ofte overses i sosialfaglige tilnærminger til arbeidsinkludering. Man bør i mye større grad ta utgangspunkt i arbeidsgivers behov for arbeidskraft, som for eksempel i NHOs Ringer i vannet.

Sats om nødvendig på korte utdanningsløp tilpasset arbeidsgivers ønsker. Varige arbeidsforhold har du først når arbeidsgiveren har behov for arbeidskraften din.

Annonse
Annonse